Dømt til ikke å styre?

Og opptakten til vårens budsjettbehandling er i så måte til forveksling lik situasjonen i mai 1986 da regjeringen Willoch, som satt på Fremskrittspartiets nåde, ble felt på bensinavgiften.Dette er et spill Carl I. Hagen behersker til det fullkomne — opposisjonspolitikerens nervekamp med mindretallsregjeringer. Men politikk er vilje til makt - regjeringsmakt - ikke bare opposisjonspolitikkens evne til å herse med regjeringspartier.Frp er i dag Stortingets tredje største parti og det siste halvåret har det tronet på toppen av meningsmålingene. Men det bør være et tankekors for partiet og partiledelsen at etter tredve år er Frp det eneste partiet, bortsett fra SV, som ikke har hatt regjeringsmakt. Og SV er i posisjon til regjeringstaburetter ved første regjeringsskifte.I så måte er det noe selvdestruktivt ved Frp som gjør at partiet synes å være dømt til ikke å styre. Til tross for Carl I. Hagens iherdige forsøk og langsiktige plan for å gjøre partiet stueren i den borgerlige familie, hefter det fortsatt et politisk stigma ved Frp. I lokalpolitikken er det regelen snarere enn unntaket at partiets kommunestyregrupper splittes opp som følge av indre strid og spetakkel. Uforutsigbarhet, indre krangel, eksklusjoner og ekstremiteter har vært partiets varemerke både nasjonalt og lokalt. Etter at Carl I. Hagen kvittet seg med «verstingene», Vidar Kleppe og Jan Simonsen, foran forrige stortingsvalg har partiets ekstreme innvandrings-image blitt tonet ned. I dag er det neppe innvandrings- og flyktningepolitikken som er anstøtsstenen for et utvidet regjeringssamarbeid på den borgerlige side. Erna Solberg og Carl I. Hagen står neppe så langt fra hverandre i disse spørsmålene. I tillegg til de tre regjeringspartienes nærmest patologiske motvilje mot Carl I. Hagen og Frp - som bl.a. førte til at Hagen ble vraket som stortingspresidentkandidat - er det først og fremst partiets ekstreme økonomiske politikk som stenger partiet ute fra regjeringskontorene i dag.Det er en avgrunn mellom Frp og regjeringspartiene i synet på de grunnleggende sammenhenger i økonomien og på bruken av oljeformuen. Da finnes det heller ikke noe grunnlag for et samarbeid om regjeringsmakt.Men på lengre sikt kan det bli et problem for det norske demokratiet at en så stor velgergruppe som - i vekslende grad riktig nok - fylker seg bak Frp er permanent utestengt fra regjeringsmakt. Det er et spørsmål om å få ansvar og ikke minst: å bli stilt til ansvar.Og når Jan Petersen og Kjell Magne Bondevik ikke ønsker å la Frp få ansvar, og Carl I. Hagen vegrer seg mot å bli stilt til ansvar, synes partiet dømt til et evig liv i opposisjon.