Bakgrunnen er sosialdemokratenes klare valgnederlag i Tysklands mest folkerike delstat, Nordrhein-Westfalen, i helgen. SPD har regjert delstaten med Ruhr-området — og Kristiansands vennskapsby Münster - sammenhengende i 39 år. Med helgens valgnederlag forsvinner også den siste rød-grønne regjeringen på delstatsnivå.
Dette mener Schröder gir en uholdbar politisk situasjon. Derfor ønsker han å oppløse parlamentet og skrive ut nyvalg.
Men dette er ingen enkel sak i Tyskland. Skremt av Weimar-republikkens hyppige valg, som ledet frem til Hitlers maktovertakelse, er det skrevet inn høye hindre mot nyvalg i dagens tyske grunnlov.
Derfor må den tyske presidenten overbevises om at det politisk sett er helt nødvendig å oppløse parlamentet. I prinsippet står han helt fritt i denne vurderingen. Men siden samtlige partier i parlamentet nå ønsker det, regnes det som nesten sikkert at det blir nyvalg. 18. september, en knapp uke etter vårt eget stortingsvalg, peker seg ut som den aktuelle datoen.
Det store spørsmålet er hvorfor Schröder har gått til dette oppsiktsvekkende skrittet. For hans rød-grønne regjering har fortsatt flertall i parlamentet. «Selvmord av frykt for døden», kaller ukemagasinet Der Spiegel kanslerens siste trekk.
Schröder håper på et politisk under. Og han er kjent som en god gambler. Målet er å gjenta Willy Brandts liknende manøver i 1972. Brandt slet med sitt liberale samarbeidsparti, og vant en klar seier da han ba om velgernes tillit.
Men Brandt var populær. Det er ikke Schröder. Heller ikke i sitt eget parti. Og en viktig grunn til at han nå ønsker nyvalg er å hindre den interne venstreopposisjonen i å komme på offensiven. De peker på at sosialdemokratene har tapt 10 delstatsvalg på rad, og legger skylden på regjeringens reformpolitikk.
Men Schröder kan denne gang tape på sitt høye spill. Selv om han lykkes i å binde venstreopposisjonen til masta ved å tvinge dem ut i valgkamp, har han langt igjen. Meningsmålingene tyder på et katastrofevalg. I så fall er det duket for intern strid hos sosialdemokratene, både mellom politiske fløyer og håpefulle kronprinser. Og sannsynligvis langvarig konservativt styre.