I dag slutter 70 % av den norske befolkning opp om det samme «nei» og uttrykker samtidig et «ja» til norsk selvråderett og demokratisk kontroll med samfunnsutviklingen.

EØS-avtalen hadde også 20-års jubileum i 2014. Avtalen skulle styrke handelen og de økonomiske forbindelsene mellom EU land og EFTA (Norge, Lichtenstein og Island). For mange fremsto EØS-avtalen som et attraktivt alternativ til EU-medlemskap fordi den syntes å gi bedre mulighet til å bevare norsk suverenitet. I dag ser vi dessverre at EØS-avtalen er blitt en tvangstrøye med direktiver som undergraver folkestyret og svekker offentlig velferd, faglige rettigheter og fagforeningers innflytelse (tjenestedirektivet, vikarbyrådirektivet, håndhevningsdirektivet etc.). EØS-avtalen griper inn i hverdagen til svært mange nordmenn enten du er transportarbeider, håndverker, sykepleier eller lokal folkevalgt.

EØS-avtalen skulle også sikre norske eksportbedrifter og -arbeidsplasser. Nå ser vi at EØS-avtalen bidrar til det motsatte: Nedbygging av bedrifter og arbeidsplasser, særlig i distrikts-Norge. I tillegg kan EØS-regler gi dårligere og dyrere service for folk som bor utenfor det sentrale østlandsområdet.

Det er særlig tre aktuelle saker som bidrar til at EØS-avtalen kan kalles en trussel mot distriktsarbeidsplasser og -bosetting:

1) Den regionale differensierte arbeidsgiveravgiften som er et viktig distriktspolitisk virkemiddel, er truet. Regjeringen har akseptert EU-pålegg om at en rekke næringer i distrikts-Norge skal pålegges økt eller full arbeidsgiveravgift. Dette vil øke kostnadene med hundrevis av millioner kroner i næringer som bank og finans, energi og transport. Konsekvensene kan bli store; bedrifter kan bli nedlagt, finansiering av ny virksomhet kan bli tyngre, redusert overskudd i kommunalt eide energiselskap kan gi mindre overskudd til slunkne kommunekasser. En hardt presset transportnæring kan i økende grad bli slukt av utenlandske selskaper.

2) EUs tredje postdirektiv som Norge til nå har lagt ned veto mot, fordi vi skal ha likebehandling over hele landet på service og pris. Regjeringen har i ny postlov åpnet for å ta inn direktivet, hvilket betyr å konkurranseutsette postombæring, særlig i det sentrale østlandsområdet. Det kan sette enhetsportoen på spill, og resultatet kan bli dyrere og dårligere posttjenester for bedrifter og offentlige virksomheter utenfor østlandsområdet.

3) EUs press på å øke sin eksport av landbruksvarer til Norge. Dersom regjeringen gir etter for EU og ikke opprettholder et sterkt tollvern for landbruksvarer, vil distriktslandbruket kunne bli rammet hardt, med bruksnedleggelser og avfolking av bygder som resultat.

Det er viktig å kjempe mot denne utviklingen. Vi må opprettholde differensiert arbeidsgiveravgift, si nei til EUs tredje postdirektiv og nei til økt matvareimport fra EU. EUs fri flyt-regime er ikke tilpasset norsk geografi og bosettingsmønster. Hvorfor skal vi la EU tilrane seg så stor innflytelse i Norge når vi har sagt «nei» til EU-medlemskap to ganger, og 70 % av folket fortsatt sier nei?

Jeg mener at det vi setter pris på med et livskraftig distrikts-Norge, og den norske/nordiske modellen, er truet av alle direktiver og tvangspåleggelser i EØS-avtalen. En naturlig konsekvens er å si opp EØS-avtalen og erstatte den med en fornyet handelsavtale.