Jeg tror det er slik at jo eldre man blir, dess mer opptatt blir man av sin egen helse. Som barn, ungdom og ung voksen er man nærmest udødelig og bruker fint lite tid på å eliminere risikofaktorer som kan gjøre en syk og skrøpelig. Heldigvis. Sorgløs og lett til sinns som en storrøyker på 50-tallet gikk i alle fall jeg rundt på jorda, drakk og røykte når det passet meg, spiste på rare tider av døgnet fra rare små snackbarer på rare steder. Trente lite, fordi den sosiale treningen på kafeer og barer var viktigere, og sov lite fordi søvn var noe man unnet seg i ledige stunder hvis det passet slik og hvis det ikke var andre, mer attraktive konkurrerende aktiviteter tilgjengelig. Sove kunne man jo tross alt gjøre i døden, og døden var noe som ikke angikk oss.At man som voksen endrer fokus handler om flere ting. Det handler dypest sett om oss mennesker og vårt forhold til sykdom og død. På et mer umiddelbart og overflatisk plan handler det om at vi bor i et samfunn som i våre dager vier helse og personlig velvære mye oppmerksomhet. Det handler også om idealer, om å lykkes, om ikke å sykemeldes — altså om å bo i et samfunn som stiller strenge krav til enkeltindividet.Personlig er jeg i ferd med å innse at en velfungerende kropp er viktigere en det meste som kan kjøpes for penger. Og det plager meg selvfølgelig at jeg registrerer at dette også fører med seg en ny form for selvopptatthet. Jeg må spise økologisk mat. Jeg må trene. Jeg må ha et balansert forhold til rusmidler. Jeg må få nok søvn. Jeg må ikke stresse for mye. Jeg må stimuleres intellektuelt og følelsesmessig (for en frisk kropp avhenger av en balansert sjel) og jeg må ha tid til alt dette. Jeg registrerer nemlig også med uro at jeg i veldig mye mindre grad reflekterer over at det nettopp er penger og rikdom som gjør at jeg kan nyte godt av å ha en velfungerende og frisk kropp, god helse og tilgang til hjelp og behandling dersom jeg skulle bli syk. For selv om det skrives om lange helsekøer og dårlig økonomi ved norske sykehus, er det ingen som blir nektet akutt hjelp og behandling. Det er ikke noen fødende kvinner som nektes plass ved norske sykehus.Vi bor i et land som har kommet langt når det gjelder både forebyggende tiltak og behandling, og vi bruker årlig en mengde penger på medisinsk forskning og på utvikling av nye behandlingsmetoder. Vi er et sted mellom bortskjemte og veldig privilegerte. Og man skal ikke ha dårlig samvittighet for å være privilegert, men man skal til gjengjeld ha ganske dårlig samvittighet for å være bortskjemt og selvopptatt.I uka som gikk, har jeg, uten egentlig å planlegge det, ved flere anledninger blitt konfrontert med virkeligheter som skiller seg radikalt fra vår egen. Alle anledningene har på ulike vis gitt meg ny kunnskap om de enorme forskjellene som fins i verden når det gjelder helse og tilgang til medisiner og profesjonell hjelp. Jeg trodde jeg visste at det var ille, men det er mye verre en jeg kunne forestille meg, og kontrasten til mitt eget liv er grell. Så grell at det gjør med skamfull.I et annonsebilag i Dagbladet, utgitt av Norad, kunne man på tirsdag lese at to milliarder mennesker lever for under to dollar om dagen. Over 10 millioner barn og over en halv million kvinner har dødd av sykdommer eller tilstander som kunne ha vært forebygget eller behandlet. Det samme vil skje neste år. I dag har utviklingslandene 90 prosent av sykdomsbyrden i verden, men bare 12 prosent av de midlene som brukes på helse i verden. I tillegg er mangel på leger, sykepleiere og annet helsepersonell i mange land kjernen i helseproblemene. For eksempel lever 90 prosent av alle mennesker i Afrika i områder hvor det er færre enn fire leger per 10.000 innbyggere. Til sammenligning har vi her til lands mer enn tre leger og 15 sykepleiere per 1000 innbyggere.Helsegapet er stort, og det samme er legemiddelgapet. I en dokumentar på NRK denne uken lærte jeg at bare én prosent av de nye medisinene som ble produsert mellom 1975 og 2000 var beregnet for markedene i utviklingsland. Det er for lite penger å tjene for legemiddelindustrien i disse landene. Dyr medisin fører også til at utviklingslandene flommer over av medisin som er gått ut på dato og piratkopier som har lite eller ingen virkestoffer i seg. Dette kan føre til at for eksempel malariaparasitten utvikler resistens mot medisinen, noe som igjen fører til død og tilbakeskritt. Eller at mennesker får for liten dose medisin, eller feil medisin eller ingen medisin.Å kopiere patenterte medisiner kan også redde liv, hvis det gjøres korrekt og kontrollert. Kopier av såkalte ARV-medisiner som brukes i behandlingen av aidspasienter, har redusert prisen for behandling av en person fra 10.000 dollar i året til 350 dollar i året. Som fremdeles er en altfor høy pris for de fleste fattige å betale. Gjennom Verdens handelsorganisasjon (TRIPS-avtalen) har reglene for kopiering av patentert medisin blitt strengere, noe som truer tilgangen til billig medisin og som gir mer makt til en av verdens mektigste industrier.Nils og Ronny, som reiser rundt i verden, har laget en programserie fra Afrika, nærmere bestemt Somalia og landene rundt. I første episode besøkte de et prosjekt som ble drevet av Leger uten Grenser. Der møtte de en høygravid kvinne som hadde kommet til det provisoriske sykehuset fordi hun opplevde komplikasjoner og var redd for hvordan fødselen ville gå. Hun hadde nemlig mistet fire av sine fem barn. Og det var veldig vanlig blant kvinnene der. Tenk hva et menneske må vende seg til. På verdensbasis dør det én kvinne hvert minutt av komplikasjoner knyttet til svangerskap, fødsel og abort.Ja, det holder, tenker du vel kanskje nå. Og jeg skal slutte. Det fins så fryktelig mange fryktelige eksempler. Og vi vet jo det er ille. Jeg vet det, dere vet det, vi vet det. Men så var det dét med å minne seg selv på alt dette med jevne mellomrom. For å bære litt av byrden, for å snakke for de stemmeløse og for å handle. Og til sist, for å nok en gang komme vår egen selvopptatthet til livs.