Vi har Europas høyeste pensjonsalder i Norge, vi har lite ferie og høy yrkesdeltakelse. Mens det i våre naboland diskuteres å innføre en sjette ferieuke, har vi ikke fått mer enn én dag, grodagen, som begynnelse på den femte. Som om ikke dette var oppsiktsvekkende nok i et av verdens rikeste land, kommer nå også et forslag fra regjeringen om å gjøre ordningen med avtalefestet pensjon (AFP) mindre attraktiv. Det er etter regjeringens og fagøkonomenes mening blitt for mange som ønsker å gå av ved fylte 62 år.Dette finner vi rett og slett uverdig, og det forundrer oss at ikke arbeidstakerorganisasjonene har blåst kraftigere i barten enn de har gjort. For det er en kjensgjerning at mange arbeidstakere ikke makter å stå den stipulerte yrkesaktive perioden ut. Det gjelder mennesker med hardt fysisk arbeid, det gjelder helsearbeidere og lærere, for bare å trekke frem noen grupper der den reelle pensjonsalderen er langt lavere enn den formelle, til dels også lavere enn grensen for å komme inn under AFP-ordningen.Løsningen for utslitte arbeidstakere blir derfor ofte lange sykemeldinger, uføretrygding eller andre tiltak som i utgangspunktet ikke var myntet på folk som mest av alt behøvde en verdig pensjonering etter et langt og strevsomt yrkesliv. Derfor tror vi at de som har forberedt den nå bebudede innstrammingen i AFP-ordningen, forregner seg. Man kan ikke vedta seg vekk fra de problemene eldre arbeidstakere opplever, man kan bare gjøre ordningene rundt dem mindre anstendige.Det er dessverre det som skjer nå dersom ikke Stortinget setter foten ned for regjeringens forslag. Det håper vi Stortinget gjør, og hva mer er, vi håper denne saken gir anledning til en gjennomgripende drøfting av innretningen på de norske velferdsytelsene. Mens vi har åpenbare mangler i trygde— og velferdsytelsene til eldre og syke, har vi nærmest verdensrekord i overføringer til barnefamilier og til folk bosatt i distriktene.Felles for disse to siste målgruppene er at de i utgangspunktet ikke utgjør svake grupper. De omfattes derimot av en særnorsk politisk interesse som sikrer dem mot kutt når skarpe beslutninger skal tas. Med KrFs hardkjør på kontantstøtten og Senterpartiets behov for å vise resultater i distriktspolitikken, blir det innlysende at selv ikke oljemilliardene strekker til for å møte krav fra grupper som vitterlig trenger en håndsrekning, og som i de fleste andre europeiske land også ville fått det, de eldre arbeidstakerne.Nå varsler riktignok LO kamp for den femte ferieuken. Men hva skjer med AFP-ordningen? Dersom den i vår blir uthulet gjennom et hastig stortingsvedtak, representerer det et uverdig tilbakeskritt for et samfunn som for tiden er svært opptatt av å sikre nok arbeidskraft for årene som kommer, men som ikke bryr seg all verdens om hvordan den samme arbeidskraften skal tas hånd om når kreftene tar slutt.