Mange humanetikere hevder som Børre Nyhlen at de er ikke-troende. Jeg mener tro ikke må bety «Gudstro» eller «religiøs tro». En definisjon av tro mener jeg må til, og jeg forsøker meg med denne: Tro er en antagelse av det en ikke ser, det som ikke er målbart, og/eller det en ikke kan bevise.
Gusdstro og Skapertro
Ut fra denne definisjonen er Gudstro og Skapertro en slik tro — for en kan ikke bevise Gud eller en skaper siden denne er usynlig, umålbar og ikke kan bevises, og heller ikke kan en skapelse bevises i ettertid, slik som for enhver annen historisk hendelse.
Men på samme måte kan en også si at tro på at Gud ikke finnes, eller at verden ikke er blitt til, eller at verden er blitt til ut av intet, er en tro. Dette kan heller ikke bevises.
Selv om historiske hendelser ikke kan bevises i ettertid, så kan en få indisier om det er mer eller mindre sannsynlig at de har skjedd (eller ikke skjedd) ut fra etterlatte spor en mener å ha funnet av hendelsene, eller om de påståtte hendelsene er i tråd med eller mot de grunnleggende fysiske lover. Dette gjelder også for påståtte hendelser som mirakler, Jesu oppstandelse eller verdens skapelse.
Vitenskapens grunnlover
Jeg vil hevde at tro som går mot vitenskapens grunnlover er en mye sterkere tro enn en tro som er i tråd med vitenskapens grunnlover, og derfor ikke en «tom påstand». Det er på denne bakgrunn jeg hevder at troen på at verden er blitt til av seg selv (eller alltid har eksister) er en svært sterk tro. For fysikkens lover og termodynamikken viser at all eksistens, materie, energi og bevegelse må ha en årsak og begynnelse som ligger utenfor systemet selv. Dette er ikke fravær av fakta.
Å bli til av seg selv er derfor mot naturlovene. Men hvis en finner at det er en skaper bak dette som står over naturlovene, så er det ikke dermed logisk å kreve at denne skal være underlagt naturlovene, slik at denne også har en begynnelse.