Det nettopp avsluttede landstinget i Kommunenes Sentralforbund (KS) bringer minner om de forlengst avviklede politiske regimene i Øst-Europa. Gamle menn vinker fra et podium mens folk flest ikke skjønner stort annet enn at disse mennene forvalter makt og gjeve bein. Gjenvalget av Arbeiderparti-mannen Halvdan Skard som KS-leder var nettopp en slik tributt til et forstenet system. Etter åtte ved roret i kommunenes og fylkeskommunenes interesseorganisasjon var det opplagt at Skard ikke representerte den fornyelsen KS behøvde.Nå var ikke den påtenkte utfordreren fra Senterpartiet, Odd A. Kvaløy, noen gave fra ungdomskilden han heller. Men han representerte i alle fall en så stor trussel mot det gamle regimet at en annen gammel mann, hans egen partifelle Erik Bartnes fra Nord-Trøndelag, følte sin mektige posisjon som KS' forhandlingsleder truet. Derfor ble den politiske doldisen Bartnes også med på det sviket mot Kvaløy og det borgerlige alternativet ved landstingsåpningen som sikret Skard gjenvalg.Dermed er alt ved det gamle. Skard og Bartnes styrer som før, mens partifellene Bartnes og Kvaløy sitter side om side i sentralstyret og gjør gode miner til uhyre slett spill. Det kunne ikke ha vært bedre regissert i noe politbyrå. Vi vet heller ikke hvor vi skal rette vår harme, mot et senterparti uten politisk moral, eller mot gamle gubber som setter egne karrierer foran hensynet til kommunesektorens fremtidige utviklingsmuligheter. Ille er det uansett.En medlemsundersøkelse rett før landstinget som ble gjengitt i Kommunal Rapport, viste at støtten til KS ute i kommuner og fylkeskommuner var på et historisk lavmål. Hvordan det da er mulig å gjenvelge en ledelse som er ansvarlig for å brakt organisasjonen i dette uføret, er for oss et mysterium. Det vitner i alle fall om et organisasjonsdemokrati som ikke fungerer og om at vi har med en arena å gjøre der aktørene styres av utenforliggende politiske og personlige hensyn.Det er et forstenet KS som møter fremtiden. Rett nok vedtok landstinget noen mindre organisatoriske endringer for å skjerpe arbeidsgiver— og konsultasjonsprofilen i sitt fremtidige arbeid. Regjeringen har også kommet KS delvis i møte når organisasjonen nå inviteres til faste og regelmessige konsultasjoner om kommunenes inntekter.Ut over det fører KS-ledelsen sterkt språk mot staten fordi den nekter å gi KS en enda mer fremskutt rolle i den nasjonale kommuneforvaltningen. Det kan være at KS har et og annet poeng her, ikke minst når det gjelder forhandlingsansvaret for lærerne i grunnskolen. På den annen side melder spørsmålet seg om hvorfor staten skal anstrenge seg for å gi en organisasjon makt som selv nekter å fornye seg. Halvdan Skards fortsatte ledelse av KS er i så måte det beste argument mot økt innflytelse for organisasjonen.