«Dette er gøy.» Men for hvem?

Det er lett å forstå gleden hos prosjekteierne Zephyr og Norsk Vind, som endelig har lykkes med å selge sitt prosjekt til verdens største oppkjøpsfond BlackRock. Den gjengen har god grunn til å le hele veien til banken. Det er verre å forstå, at vi har en minister som mener at realisering av prosjekter som krever subsidier og er ulønnsomme for vår samfunnsøkonomi, er gøy.

Dette særlig når vi lever i et land som har vannkraft nok og at våre myndigheter tvinger det norske folk til å finansiere naturødeleggende vindkraft. En sårbar teknologi som kun produserer når været tillater det, hvor tre av fire investerte kroner forsvinner til utlandet og hvor det skapes svært få faste arbeidsplasser.

Velmenende gaver

I dette tilfelle er det globale giganter — som BlackRock og Google - som høster fruktene av våre politikeres velmenende gaver. Dette er to av verdens aller mest verdifulle selskaper, så deres behov for subsidier er neppe påtrengende.Ifølge melding fra Marc Oman, EU Energy Lead, Google Global Infrastructure, har selskapet nå kjøpt produksjonen fra to nye vindkraftanlegg i Norge og Sverige med en samlet kapasitet på 236 MW. Dette kommer i tillegg til tre andre svenske vindkraftverk, slik at selskapet til nå har gjort sju slike avtaler i Europa med en samlet effekt på mer enn 500 MW. Google har til nå gjort 18 slike avtaler på global basis og kjøpt hele produksjonen ved alle disse anleggene. Samlet utgjør dette nesten 2,5 gigawatt (GW) globalt. Dette sikrer Google kontroll over strømprisene langt frem i tid og muliggjør realisering av mer fornybar energi. Takket være Europas integrerte strømmarked, kan Google kjøpe strømmen i Norge og Sverige og bruke den andre steder i Europa.

Billig inngang til et nytt viktig forretningsområde

Dette viser at Google legger opp til å bli en aktør i morgendagens kraftmarked ved å utnytte myndighetenes subsidiering av fornybar energi, til å skaffe seg billig inngang til et nytt viktig forretningsområde. Denne strategien gir i tillegg umiddelbart forutsigbare lave kraftpriser og ikke minst viktig - den goodwill som Google i dagens situasjon så desperat trenger. Selskapet er som kjent under omfattende politietterforskning og er beskyldt for å unndra seg skatt i en rekke land. I tillegg til dette, har EU-kommisjonen nylig varslet Google om at de har misbrukt sin dominerende markedsposisjon og er i brudd med EUs antitrust lover.

Når det gjelder vindkraftanlegget på Tellenes, har Google «grønnvasket» sin profil ved å kjøpe såkalte opprinnelsessertifikater for hele anleggets strømproduksjon. Sertifikatene fungerer på den måten at den som produserer fornybar energi, kan utstede en opprinnelsesgaranti og selge den til strømkunder, likegyldig om kunden bruker «skitten strøm» fra kull, gass eller kjernekraft.

Dette har resultert i at norske energiselskaper selger opprinnelsessertifikater for brorparten av vår fornybarproduksjon til utlandet, mens en svært beskjeden andel selges i Norge. Dette er kun papirgarantier og har ingenting med vår strømeksport å gjøre. Norske strømkunder blir på denne måten i teorien forvandlet til brukere av «skitten strøm», da vår rene vannkraft allerede er solgt til utlandet. Våre energiverk er naturlig nok svært tilfreds med denne ordningen, da de kan selge «blå luft» for anslagsvis 2-3 milliarder kroner årlig. Forstå fornuften i dette den som kan!

For Google er imidlertid resultatet at de kan bruke tilsvarende mengde «skitten strøm» ved sine datasentre andre steder i Europa og fremdeles opprettholde sin «grønnvaskede» profil.

I markedet for å tjene penger

Så lenge EUs energimarked er designet som i dag, har ikke Google eller andre tilsvarende aktører noe incitament til å etablere seg i Norge. Globale aktører er i markedet for å tjene penger. Da er det de økonomiske rammebetingelser og samfunnets infrastruktur i det enkelte land som avgjør.

Her stiller dessverre høykostlandet Norge med handikapp og et uforutsigbart skatteregime skremmer mange bort.

Utnyttelse av egne råvarer gir som kjent suverent størst verdiskapning. Det er derfor et skrikende paradoks at våre myndigheter viderefører sin politikk og eksporterer våre mest verdifulle råvarer. Våre strømkabler til utlandet bidrar til at det er mer lønnsomt for globale aktører å etablere seg i områdene hvor kablene ilandføres. Det er følgelig våre naboland som høster fordelene av lokal verdiskapning og nye arbeidsplasser, takket være norsk vannkraft.

Det er videre et faktum at alle virksomheter som er avhengig av stabile kraftleveranser, ikke kan basere sin drift på ustabil vindkraft. For aluminiumsverket på Karmøy er det tidligere høylytt proklamert at det skal drives av vindkraft fra Fosen, men realiteten er at det er vannkraft fra Agder Energi som sikrer stabile strømleveranser til dette anlegget.