Ofrene etter Stasi-overvåking og vilkårlig jus etter det stalinistiske DDR krever nå mer respekt og anerkjennelse — og en mer sannferdig forståelse av SED-diktaturets overgrep. Vi får hudkontakt med djevelskapen i «De andres liv». Det er en rystende film om moralsk og politisk forråtnelse i en ettpartistat, og overvåkingens dødsstøt mot det sivile samfunns lim: gjensidig menneskelig tillit.Tyskland bærer en dobbelt byrde: arven etter det brune og det røde diktatur. Fortidsbearbeidingen etter dem vil aldri ta slutt. Det bør heller ikke det, for slike diktaturer kan komme igjen i nye former. Det psykologiske potensial er alltid til stede i form av verdensfrelsende tankesystemer. For 70 år siden sto det om rase og klasse. I dag dreier den religiøse fundamentalismen og terroren seg om vantro og renhetsstreben - og kald brennemerking av alle utenfor trosfellesskapet som «ikke-mennesker». Det klassiske kjennetegn på totalitær av-humanisering. Uansett begrunnelse er de ensrettende implikasjoner ens. Med en viktig forskjell: Verken Stalins, Maos eller Hitlers diktaturer fikk så fanatiske støttespillere at de ville ofre sine egne liv for å drepe fiender. Selvmordsbombere er det 21. århundres originale bidrag til politistatenes historie.I det siste har ofrene for SED-diktaturet i Øst-Tyskland begynt å kreve å få sin del av det historiske og erstatningsmessige fokus. I sommer ble det arrangert en større konferanse i riksdagsbygningen i Berlin om det historikerne kaller «historisering» av DDR. Det vil si, å se fortiden mest ut fra fortidens perspektiv, uten å felle for åpenbare verdidommer. Utgangspunktet var en ekspertkommisjon under ledelse av historikeren Martin Sabrow som Gerhard Schröder nedsatte i 2005. Oppgave: å gi et svar på hvordan arven etter DDR skulle vitenskapelig «bearbeides» og minnesmerkene pleies. 15. mai kom deres innstilling om fortidsbemektigelsen av SED-regimet. Å si at innstillingen er kontroversiell er mildt sagt. Svaret fra Stasi-ofrenes organisasjoner var klart: En historisering kan ikke komme på tale før ofrene er blitt anerkjent. Dessuten: Å historisere DDR nå vil ikke bety annet enn det tyskerne kaller «verharmlosen»: gjøre regimet harmløst. Nok av relativisering og forståelse av politisk kriminalitet - det var budskapet, særlig når tidligere Stasi-offiserer nå gjør gode penger på å være guider i sine tidligere fengsler og krever forståelse også for overgriperens situasjon. (Det gjør nettopp filmen «De andres liv» uten å gjøre terroren harmløs). Den nostalgiske romantiseringen av DDR har også en annen beklemmende side: Den styrker høyreekstreme holdninger: «den gang var vi uten utlendinger, alle hadde arbeid og det var orden.» Oppgjøret med DDR-tiden har for så vidt pågått siden murens fall i 1989. Fremdeles er Stasi-arkivet og sikkerhetssjef Erich Mielkes kontor i Normannenstrasse i Berlin tilgjengelig for folk som vil se «mappa si». Det kom 80.000 henvendelser om dette bare i fjor. Der kan du også se Norgesglassene med tøystykker som ble tatt fra fengslede for å gi schäferne noe å lukte på om de skulle flykte. Og fotballbaner med istykkerrevne dokumenter som Stasifolkene forsøkte å ødelegge de sists ukene av regimets eksistens (de lappes nå sammen møysommelig). Forsøk på sluttstrek er avvist. Men overgriperne - offiserene, dommerne, fengselsvokterne, de tusenvis av byråkrater i Ministeriet for statssikkerhet (MfS), Stasis «uformelle medarbeidere», mer enn 70.000 i tallet, dvs. angivere, politiske kommissærer av alle slag - de har sluppet for lett, mener ofrene. Det vi ser nå er på sett og vis en parallell til det utsatte oppgjøret etter Franco-tiden. Som i Spania, så også i Tyskland. Det er i ferd med å bygge seg opp en reaksjon på mildheten i DDR-oppgjøret. Minnesmerkene forfaller. Bare etter privat initiativ lyktes det for eksempel å bevare kontrollstasjonen Marieborn, den største grensepasseringsposten mellom de to Tyskland halvveis mellom Magdeburg og Hannover. Her møtte vest-tyskerne SED-regimet i renkultur, med trakasseringer, utsettelser og vilkårligheter. Både Kohl og Schröder, som ministerpresident den gang i Nieder-Sachsen, avviste søknader om bevilgninger til museet her, i fjor besøkt av mer enn 167.000. Det er som om det har vært en tendens til å legge det samme likkledet over DDR-fortiden som i Spania i forhold til borgerkrigen i 1975, enda sårheten i tilfellet DDR tross alt ikke kan sammenlignes med den flenge borgerkrigen er i spansk historie. Nå har imidlertid Berlin vedtatt erstatninger til ofrene. En begrunnelse er at en slik offisiell anerkjennelse vil bidra til å svekke DDR-skjønnmalernes historierevisjonisme og retthaveri, som har tiltatt i det siste. Noe av grunnen til denne tilbakeholdenhet ligger i en frykt for å relativisere nazismen. Kaller du DDR-styret for diktatur, er det mange som frykter at det legges en relativiserende hinne over Hitler-tiden. Fortolkningene av Honecker og Hitler går også ofte etter politiske reflekser: Høyre ser store likheter, venstresiden beflitter seg på å se forskjeller. En ærlig omgang med historien må gå videre enn disse markeringer. Tross likhetene i det totalitære grunnlag, var det naturligvis store forskjeller mellom Hitler og Ulbricht-Honecker. DDR ble for eksempel mer liberalisert med tiden og gjorde ikke forsøk på å myrde en hel folkegruppe. Det skal ikke unnskylde de dype overgrepene, for eksempel for «republikkflukt». Die Zeit kunne f.eks. i vår fortelle om Frank Draeger, f. 1958, som satt til sammen 21 år i fengsel for republikkflukt. Midt under Nürnberg-saken i 1946 begynte Sovjetunionen å overta nazistiske konsentrasjonsleire som egne fengsler. Det skjedde for eksempel i Sachsenhausen. Mange av disse anstaltene ble overtatt av DDR.Stasi-sentralen i Leipzig er nå museum. Det er derfra den fikse dampmaskinen er hentet som ble brukt i filmen «De andres liv» for å vise hvordan brev ble åpnet. Der finnes også de enorme sylindrene med personalopplysninger. Erich Mielke stolte ikke på datamaskiner, så alle opplysninger om folk ble papirført. Stasi-fengsler som Bautzen øst for Dresden og Hohenschönhausen i Berlin er åpnet som minnesmerker. Mer enn 30 lignende minnesteder er nå organisert i et arbeidsfellesskap. Vi har i år sett to storartede tyske filmer fra det røde og brune diktatur, «Den hvite rose» og «De andres liv». De gir enestående historisk innsikt, uten viskelær. Nei, tysk historie er ingen enkel reisefører