Målet er en palestinsk stat innen utgangen av 2008. USA skal spille en aktiv rolle og kontrollere at begge parter gjennomfører sine forpliktelser.
Det aller mest gledelige ved Annapolis-møtet er at USA nå legger tyngde bak fredsprosessen. Det er en forutsetning for en vellykket prosess. Når det kommer til de store og tunge problemene som Jerusalems status, israelske bosettinger og de palestinske flyktningene, er amerikansk press helt nødvendig.
Som alltid i Midtøsten er det også denne gang en rekke grunner til å være pessimistisk. Både den israelske statsministeren og den palestinske presidenten er svake politisk. Tidligere prosesser har vist at ekstremister kan avspore fredsforsøk gjennom bruk av terror. Og gjennomføringen av en eventuell avtale vil by på svært store problemer.
Likevel er det denne gang flere nye momenter som lover godt for de kommende forhandlingene. For det første synes både statsminister Ehud Olmert og president Mahmoud Abbas oppriktig interessert i å finne frem til enighet. Abbas har knyttet sitt politiske liv til en tostatsløsning.
Ehud Olmert gikk i gårsdagens utgave av avisen Ha'aretz så langt som til å si at Israel er fortapt hvis ikke palestinerne får sin egen stat. Den israelske statsministeren frykter apartheidlignende tilstander hvis ikke Israel gir fra seg Vestbredden. Det bør også selverklærte Israel-venner her hjemme legge seg på minnet.
Denne fredsprosessen har dessuten en helt annen oppbakking fra andre arabiske land enn tidligere. At den saudiske utenriksministeren deltok i Annapolis, og applauderte for Ehud Olmerts innlegg, er i seg selv et gjennombrudd. Det er også et tegn på varmere vinder når et nyopprettet saudisk prestisjeuniversitet annonserer etter nye studenter i israelske nettaviser.
I løpet av en uke begynner de første virkelige forhandlingene. Selv om begge parter må gi for at resultatet skal bli vellykket, er det som alltid den sterkeste part som i utgangspunktet har det største ansvaret. Det er i dette tilfellet Israel.