I forrige uke ble det kjent at kommunene Skien, Porsgrunn og Bamble kan cashe ut til sammen nesten 1,5 milliarder kroner i utbytte fra kraftkonsernet Skagerak Energi, som de eier sammen med Statkraft. I rådhusene i de tre grenlandskommunene pågår nok fortsatt feiringen, for å eie kraftverk er noe av det tryggeste og mest lukrative en kan tenke seg.
Skien kommune får 680 millioner kroner, Porsgrunn får 650 millioner, mens Bamble sikrer seg 130 millioner i utbytte. For rådmenn og politikere i disse kommunene ramler det altså inn relativt sett nesten tilsvarende hva Kristiansand kommune tjente på salget av sine aksjer i Agder Energi — og som gikk til Cultiva.
Det er fra kraftproduksjonen til Skagerak Energi milliardene kommer. Skagerak Energi, som oppsto i 2001 som en fusjon mellom Vestfold Kraft og Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap, er i likhet med vårt eget kraftkonsern, Agder Energi, en betydelig kraftprodusent.
Mens ordførerne i Skien, Porsgrunn og Bamble spretter champagnekorkene og lover vann i svømmebassengene, kulturhus, nye skolebøker og idrettshaller, sitter de folkevalgte i kommunene i Vestfold og gremmes. I et ærlig øyeblikk, vil jeg tro de gir uttrykk for anger også. Høsten 2001 solgte eierkommune i tidligere Vestfold Kraft AS sine andeler til Statkraft. Nå er de tilskuere når millionene, for ikke å si milliardene, renner over de gjenværende eierne. Og verdien på selskapet bare øker i takt med strømprisen. Totalt tar Skagerak-eierne ut fire milliarder kroner i utbytte i år. Det tåler selskapet; Skagerak Energi regnes for å være bransjens mest solide.
Kraftpenger lukter ikke. Selv om svært mange skjeller ut kraftbransjen når strømprisene fyker til værs, gir situasjonen i stedet rom for de motsatte refleksjonene. Historien om utbyttet til kommunene i Grenland illustrerer utmerket hvordan overskuddet i offentlig eide kraftselskaper pløyes tilbake i felleskassa og til syvende og sist kommer oss innbyggere til del. Solide fortjenestemarginer av strømproduksjon ender som klingende mynt i slunkne kommunekasser. Jo høyere strømprisen er, jo mer kan eieren, kommunen, vente seg i utbytte. Det bør strømkunder i kommuner med eierandel i et kraftselskap merke seg.
Parallellene til diskusjonen omkring eierskapet i Agder Energi er flere, og de er tydelige. Det er ikke lenge siden enkelte eierkommuner ivret etter å følge i Kristiansands fotspor og selge AE-aksjer. Heldigvis klarte de å tøyle salgsiveren, og i fjor sommer «fredet» de eierskapet i tre år. Det var klokt. Hadde de ikke gjort det, ville de havnet i samme situasjon som kommunene i Vestfold. Nå kan de like gjerne først som sist forlenge fredningstiden.
Men er det kommunenes oppgave å eie kraftkonsern? De mest liberalistiske politikerne svarer nei nærmest som en ryggmargsrefleks. De vil heller selge og satse gevinsten på børsen. Det er vel og bra som et ideologisk og prinsipielt standpunkt. Men hvorfor kommuner med overlegg skal la være å sitte med gullkantede kraftaksjer, skjønner jeg dog ikke. Legger man politikk og ideologi til side, og i stedet bruker rasjonelle og kommersielle argumenter, er det fornuftig av sørlandskommunene å eie Agder Energi. Ikke nødvendigvis for å bevare arbeidsplasser på Sørlandet, men fordi det lønner seg. En skal ha stort hell med sine aksjeplasseringer for å matche den avkastningen som kraftaksjer gir.
Den eneste ulempen med eierforholdene i Agder Energi, er at eierne er så mange. 30 kommuner eier 55 prosent av aksjene. Statkraft eier resten. En slik konstellasjon, og med styrende organer befolket av lokalpolitikere, bidrar gjerne ikke alltid til handlekraft og en tydelig retning.
En offentlig eid og kontrollert kraftsektor sikrer ikke bare at det store «vi» får ta del i overskuddet, men garanterer også en rekke andre former for inntekter til stat og kommuner. Eiendomsskatt, konsesjonskraft, overskuddsskatt og grunnrenteskatt er bare noen av anretningene politikerne har konstruert for å høste av kraftselskapene. Knapt noen bransje er så hardt beskattet som kraftbransjen.
Kraftproduksjon er noe av det mest lønnsomme en kan drive med, spesielt i tider hvor etterspørselen på kraft er større enn tilbudet. Bare på ett år har Skagerak Energi økt fem milliarder i verdi, og er i dag verdivurdert til 20 milliarder kroner. Agder Energi har en større kraftproduksjon, og er verdt enda mer. Dagens og fremtidens ubalanse mellom tilbud og etterspørsel i dette markedet, vil ikke bremse denne utviklingen. Jo dyrere strømmen blir, jo mer verdt er «vårt» eierskap i kraftselskap.
For oss forbrukere er det imidlertid vanskelig å huske alt dette når vi betaler strømregninger vi bare i de villeste mareritt hadde forestilt oss. Du får likevel prøve å tenke på deg selv som aksjonær i eksempelvis Agder Energi og Statkraft. Resultatene disse selskapene leverer er så solide at du bare finner tilsvarende i oljebransjen, men aksjene våre er ikke omsettelige. Gevinsten faller på oss alle som benytter oss av de godene som velferdssamfunnet gir. Så er det politikernes forvaltning av verdiene, utbytte og skatteinntekter som avgjør om vi blir fornøyde aksjonærer.
Det er energiloven og et deregulert kraftmarked som har bidratt til å øke verdiene i kraftselskapene. Det er det samme markedet som nå strammer grepet om oss forbrukere ettersom tilgangen på elektrisitet er begrenset. Det må vi leve med; markedet er den beste mekanismen, gjennom prissettingen, til å regulere forbruket slik at det harmonerer noenlunde med tilbudet. Så lenge våre politikere sitter med hendene i fanget og ikke foretar seg noe for å øke kraftproduksjon, men i stedet velter regningen over på oss, får vi trøste oss med at vi alle har en flik av gullet.
Og kanskje kan vi håpe at en bedre kommuneøkonomi vil gi oss både bedre velferdstilbud og kanskje også færre eller «mildere» kommunale avgifter. Vi ønsker den politikeren velkommen som synliggjør og demonstrerer en direkte sammenheng mellom økte kraftinntekter til kommunen og reduserte kostnader for dens innbyggere. Da har vi noe igjen for vårt eierskap.