Det har vært festivalkrig på Sørlandet i sommer. Det er klart at det har vært det. Sørlendinger kriger jo om alt, så lenge de befinner seg på hver sin side av fylkesgrensa. Det være seg sykehus eller utdanningsinstitusjoner. Lokalisering av arbeidsplasser eller veitraseer. Og som vanlig spør de seg ikke hva som er best for Sørlandet, men hva som er best for meg — for Kristiansand eller Arendal. For Mandal eller Lillesand. Lyngdal eller Grimstad.Festivalkrigen, definert som krigen mellom Hove og Quart, har fått politikere i begge fylker på banen. I god før-valgkampstil overgår de lokale ordførerne hverandre hva spådomskunst angår - kanskje Märtha kunne være til hjelp - etter at hun har følt ferdig i fjæra.Torill Rolstad Larsen var raskt frempå og spådde at Quarten ville dø, Hove overleve. Hun fikk uventet drahjelp av kollega Skisland i Kristiansand som mente at det ikke var plass til to musikkfestivaler på Sørlandet. Hørt makan til pølsevev. Enten har den godeste Skisland fått et alvorlig flåttbitt eller så er det en pinlig kunnskapsløshet som avsløres.Det har i mange år vært flere enn to musikkfestivaler på Sørlandet. Det har sågar vært langt mer enn to viktige musikkfestivaler med stor publikumstilstrømning og ditto medieoppmerksomhet. Canal Street i Arendal. Kammermusikkfestivalen i Risør i tet. Men på VG-lesernes uhøytidelige nettavstemning over de beste festivalene i sommer ligger Kvinesdal Rockefestival på en tredjeplass og Skral Festival (Grimstad) på en femte. De to førstnevnte selvsagt med et helt annet kunstnerisk uttrykk og en helt annen målgruppe enn krigerne Quart og Hove. Og her er vi vel ved sakens kjerne. Både Quart og Hove må bestemme seg for profil. Egde eller etablert? Gubber eller kidsa? By eller land? Kommers eller kontrovers? Alle sier at Hove har vunnet festivalkrigen, men gubber har mer penger enn kids. Har noen tenkt på det? Det blir dessuten meningsløst å sammenligne den nyfødte Hove med tenåringen Quart. Det er som om en kvisete femtenåring i identitetskrisen mellom barn og vokse skulle kjempe om oppmerksomheten med en etterlengtet nyfødt. Alt ved den nyfødte er spennende. Alt er akseptert og barnesykdommer forventet. Tenåringen derimot, må levere. Det er jaggu på tide. Stå på egne bein. Vit hvem du er! Ellers kommer kritiske foreldre (les musikkpressen) og fillerister deg. Selv om det er for tidlig å utrope noen vinner i festivalkrigen, så er det ingen tvil om at årets pr-krig, den avgjorde Hove og Toffen knusende suverent. Parkeringskaos, narkobøter på 20.000 bare første dagen, artister som ikke fikk mat og frustrerte, kalde artister, gjørme, dyr- og dårlig øko-mat og en påstått miljøprofil prediket av en festivalgeneral som lar seg avbilde i speedbåt med tre kingsizemotorer i hekken og etterlater seg et festivalområde som får fylkesmannens miljøvernavdeling til å gå av hengslene og gud vet hvor mange rødlistearter som ble smadret av gummistøvler og bassbrøl. Alt slipper den nyfødte unna med. Barnesykdommer.Vikarierende Quart-general Jørgen Skauge stotrer at han ikke liker å bli gjenkjent. Neppe noe du bør skrive på cv'en om du vil fortsette som festivalsjef. Og det er ikke pent når hans styreformann ironiserer over Hoves underskudd mens han simultant stikker Cultivas redningsmillioner i lomma. Ringreven Toffen har lest kommunikasjonsstrategileksa si og rister overbærende på hodet og påstår at han har medynk med sin førstefødte. Toffen elsker media og media elsker Toffen. Quart har fått erfare at å bygge merkevare og profil rundt en person og ikke om produktet er en risikosport. Akkurat nå er de på vei utfor Prekestolen uten at fallskjermen har åpnet seg. Ennå. Det kan meget vel også skje Hove. Når den middelaldrende genierklærte bandbookeren trenger en ny foryngelseskur, eller utfordringer, som Toffen velger å kalle det, kan både Hove og Quart kave i et faderløst vakuum. Toppledere er - og må være - viktige for å bygge den merkevaren bedriften og produktene skal være. Men sjefen må ikke bli merkevaren. Merkevaren Quart bør profilere seg på programmet. Folks festivalopplevelse er selvsagt mer enn musikken. Det må likevel være bookingene som trekker oppmerksomheten, ikke sutring, småkrangling og pengetrøbbel. Et katastrofeår er ikke nok til å kvele Quart, men de bør jobbe godt med identiteten sin i høst og komme tilbake med en tydelig profil.Det haster for Quart å få åpnet merkevare-fallskjermen, og den bør ha en tydelig profil. For det var ikke med Toffens fratredelse problemene startet. Det har årevis vært hvisket om Bærumssossens festival. Om kommers- og eventprofil.Men Toffen balanserte og sjarmerte, riktignok med stadig større problemer og voksende underskudd. Quarten og Toffens første år med de spenstigste bookingene. De modige. Nesen for de up&coming, er det langt på vei Øyafestivalen som har overtatt. Festen for Kidsa har Hove kapret.Kritisk for en suksessfull merkevare er at kommunikasjonen er tydelig og konsistent. Du kan ikke ha 60 år gamle gubber som slo gjennom i 1965 (ironisk nok med singelen «My Generation») som trekkplaster for en fest for kidsa. Og kidsa drar neppe på festival for å gjenoppleve heltene fra barne-tv. Ikke noe galt sagt om verken The Who eller herrene Knudsen & Ludvigsen, men edge er de ikke. Sistnevnte muligens et morsomt retrokick, men det brukte Øya opp i fjor. Når Quart kopierer det i år, blir det bare stakkarslig. Dyrt og stakkarslig.For Quart å gjenerobre edge-statusen er like lett som for SAS å «relansere service». Vi hører de sier det, men tror det ikke før vi får se det. Og det skal mer enn et par plastkrus med lunken kaffe til.Festivalkrigen på Sørlandet er det ingen som egentlig vinner. Men sunn konkurransen kan skape gode synergier. 100.000 festivaldeltakere i to uker er bedre enn 50.000 tilskuere i en uke. Det burde være et enkelt regnestykke. Og det burde gå.Men da må Quart-ledelsen være modige, ha selvtillit. De må tro på det de gjør. De må lage et konsept som musikkfolket aksepterer, da kommer publikumshordene etter. Men først og fremst må de må de vise at festivalen står på egne bein. At det Quart som er merkevaren, ikke Toffen.