I sin tale om rikets tilstand i januar 2002 kalte president Bush de to landene samt Nord-Korea for ondskapens akse. Grunnen var de tre regimenes angivelige forsøk på å skaffe seg atomvåpen.

— Jeg vil ikke vente på at noe skal skje, mens farene blir større. Jeg vil ikke stå og se på, mens farene kommer stadig nærmere, sa Bush.

Nå er regimet i Irak borte, men få vil mene at invasjonen av landet har gjort regionen eller verden til et tryggere sted. Daglig sprenger selvmordsbombere seg i luften, enten for å ramme amerikanske soldater eller muslimer som tilhører en annen trosretning. Irak har blitt en utklekkingsanstalt for terrorister. Som også kan ramme andre deler av verden.

Nå er det Iran som får stadig større oppmerksomhet av både Bush og resten av det internasjonale samfunn. Etter at Det internasjonale atomenergibyrået ikke klarte å overbevise landet om å oppgi atomprosjektet, er saken overført til FNs sikkerhetsråd. Ingenting tyder imidlertid på at Kina og Russland er villige til å godta meningsfulle sanksjoner mot Iran. I alle fall ikke ennå.

Dette er åpenbart bakgrunnen for oppslag i amerikanske medier om at Bush-administrasjonen holder på å miste tålmodigheten også i forhold til Iran. Ifølge The New Yorker skal administrasjonen til og med være i ferd med å vurdere bruk av taktiske atomvåpen for å slå ut de kjernefysiske anleggene i de iranske fjellene.

Forhåpentligvis har lærdommen fra Irak gitt det amerikanske lederskapet nyttige erfaringer for hvordan det skal håndtere Iran. Hver dag som har gått siden Saddam Hussein ble styrtet har vist hvor viktig det er å jobbe for diplomatiske løsninger.

Den tidligere øverstkommanderende for USAs sentralkommando sa i helgen til amerikansk tv at ethvert anslag mot Iran vil være svært risikabelt. Han advarte mot å lure seg selv til å tro at det bare vil være snakk om ett angrep, og at alt så vil være over. Til det er Irans innflytelse i både resten av regionen og i ekstreme miljøer verden over for stor.

Håndteringen av Iran-krisen krever politisk kløkt som Bush-administrasjonen dessverre ikke har vist mye av hittil i Midtøsten.