Økende konkurranse på festivalfeltet er blant de viktigste drivkreftene for innovasjon og utvikling, noe som er avgjørende for at festivalene skal fortsette å være gode nok på et stadig tøffere marked.

Dramatiske ting har skjedd i og rundt Quartfestivalen, med Toffens brudd med Quart etter 15 år, og etableringen av en ny og konkurrerende rockefestival i Arendal. At slike hendelser utfordrer og truer Quart-systemet er lett å forstå. Vi skal ikke i denne omgang kommentere etikken i det som har skjedd, men fokusere på andre forhold som konkurranse, behovet for innovasjon og utvikling av det vi vil kalle festivalens kjernekompetanse.

Agderforskning holder for tiden på med et forskningsprosjekt for å kartlegge betydningen av Quartfestivalen, med fokus på verdiskapning og økonomiske ringvirkninger. Vi var til stede under Quartfestivalen i sommer med en egen "forskerbase" inne på festivalområdet der vi studerte festivalen, intervjuet 500 festivaldeltakere og andre om pengebruk, hva de synes om Quart, festivalprogrammet, Kristiansand og så videre.

Når man ser reaksjonene blant mennesker i Kristiansand, fra rockefans til ordfører, på det som har skjedd i høst, er det ganske åpenbart at Quart har svært stor betydning for byen, og at mange bryr seg om festivalen — og kanskje enda mer når den er truet. Quart er foreløpig Norges største og (vil mange si) viktigste festival, og har i 15 år øvd påvirkning på Norge, Sørlandet og Kristiansand, og hele tiden dyttet på grenser for sømmelighet og modernitet. Sommeren 2006 fremsto festivalen i tillegg som veldrevet og hyggelig, publikum oppførte seg uklanderlig, og det meldes fra festivalledelsen om overskudd. Var dette for godt til å vare?

Utviklingen på festivalfeltet kjennetegnes av sterkere konkurranse og fremvekst av andre og "sultne" festival- og konsertaktører som Øya, Stavern, Storås, Bukta, et voksende antall arrangører på store fotballstadioner, og nå altså Hove. Dette tvinger fram behovet for fortløpende utvikling og innovasjoner, både musikalsk/kulturelt, økonomisk/administrativt og i forhold til arenaer, tilleggsprodukter og tjenester. Vil Quart klare konkurransen?

Toffen Gunnufsens brudd med Quart og etableringen av en konkurrent sju mil lenger øst er både et stort sjokk og en massiv utfordring - men også en betydelig mulighet. En mulighet til å gjøre ting på en annen måte, snu litt på flisa og bøte på forhold som tidligere kanskje har vært for dårlig håndtert. Det oppstår en ny situasjon ved at en svært markant leder brått blir borte, river med en stor bit av det vi kan kalle festivalens kjernekompetanse - selve teften for booking og sine omfattende nettverk - og går over til en konkurrent. Quart er selvsagt i en kritisk fase med hensyn til bookingkompetanse og nettverk, og det må tas svært alvorlig. Samtidig er en slik krisesituasjon i enhver organisasjon en mulighet til ny vekst. Spørsmålet er bare hvordan situasjonen møtes og hvilke grep som foretas.

Det viktigste er muligens bookingen og programprofilen fremover. Quart skal forsvare sin posisjon og svare på skeptikernes antakelser om at Quart har fått nådestøtet. Også kulturministeren venter spent på Quart-programmet, og lar ifølge media dette telle på vektskålen i avgjørelsen om hvilken av rockefestivalene som skal få knutepunktstatus.

Mange stilte seg spørsmålet: Ville Quart gå internasjonalt etter en anerkjent (og dyr?) festivalkanon som hadde gitt legitimitet og cred, søke etter nasjonal kompetanse i Toffens klasse (finnes den?) eller lete etter en ung, sulten og forhåpentlig tilstrekkelig kompetent person fra kristiansandsmiljøet som kunne vise seg å vokse raskt med oppgaven. De valgte det siste, ansatte Jørgen Skauge som såkalt musikksjef. Han har vært noen år i gamet, men er allikevel ubeskrevet på dette nivået. Det blir spennende å se hva han får til.

Dessuten har man valgt å knytte festivalen tettere til Skandinavias tyngste konsert- og agentmiljø i svenske Ema Telstar og norske Gunnar Eide Concerts, begge eid av det amerikanske multikonsernet Live Nation/Clear Channel Entertainment. Det har ry på seg for å "kjøpe" de største artistene til 30-40 konserter og sende dem til de stedene der det er mest å tjene. Konsernet har en enorm makt i bransjen, er kjent for å påvirke spillelistene på amerikanske radiostasjoner (se filmen "Before the music dies"), det som ofte kalles formatering eller "listing". At denne tilknytningen gir Quart trygghet for å kunne få de store stjernene, virker temmelig sannsynlig. Det blir interessant å se hvorvidt det får andre konsekvenser for Sørlandets festivalstolthet på sikt.

Samtidig med ny musikksjef foretar festivalen et annet grep, som kanskje vil vise seg vel så viktig: Daglig leder-funksjonen oppgraderes til festivalsjef, og Helge Josdal, som har vært i denne jobben et halvt års tid, og i krisesituasjonen har fremstått både rolig og handlekraftig, tar over sjefsrollen. Slik signaliseres et ønske om å harmonisere den administrative og kunstneriske styringen. Kanskje er det også et ønske om å samle troppene, fokusere organisasjonen, lytte mer til rutinerte gruppeledere og slitere enn tidligere, og involvere hele Quart-organisasjonen til idéutvikling og innovasjon. Et grep for å forsterke og utnytte den kjernekompetansen som er igjen etter Toffen, organisasjonskompetansen, er muligens et både smart og demokratisk trekk.

Ellers vil kanskje mange mene at kommune og ordfører ikke er til å kjenne igjen, at ytre trusler (fra Arendal) har samlet byen og lagt indre stridigheter døde og frembrakt nye ideer og svar på gamle ønsker fra Quart om bedre forhold på Odderøya og større scenemuligheter, som nå på idrettsplassen. Konkurransen presser fram nye løsninger og samarbeid som tidligere kanskje ikke var så viktig (for eksempel med Start og ølbransjen). Så kanskje vil det vise seg at Hovefestivalen var Quarts aller beste fiende og at tilbudene til festivalpublikum i Norge blir kraftig oppjustert fra 2007 - med både en spisset og konkurransekraftig byfestival på hugget og en yppende campfestival litt lenger øst. Og det er kanskje ikke så ille, siden fokuset blir enda større mot Sørlandet? Publikum kommer jo bare det blir bra nok.