En ny bok slår bena under påstanden om at arbeidere som stemmer på populistiske partier som Frp ikke vet sitt eget beste. Det er nettopp det de gjør, skriver SV-er og statsviter Ketil Raknes i boken "Populismens hemmeligheter". Der går han langt i å gi 68-erne skylden for høyrepopulismens framvekst ved ikke å ta arbeiderne på alvor.

68-er-opprøret var de skoleflinkes opprør, og hadde fokus på ikke-materielle verdier som likestilling, miljø og toleranse overfor homofile og innvandrere. I skyggen av denne politikken har det bygd seg opp en motreaksjon mot dette verdisettet som verken forskere eller politiske analytikere så komme.

Norske arbeidere er på ingen måte dumme når de stemmer Frp.

Raknes minner om at arbeiderklassevelgere tradisjonelt har vært venstreorienterte i økonomiske spørsmål, mens de har vært høyreorienterte i verdispørsmål. Så lenge det ikke fantes partier som forente de to standpunktene, stemte de på klassiske arbeiderpartier. Men så snart det dukket opp alternativer, begynte arbeidere over hele Vesten å forlate arbeiderpartiene.

Siden 1980-tallet har hver femte norske arbeider stemt på høyresiden, blant annet fordi også de tjener på lavere skatter. I 2009 ble Frp for første gang Norges største arbeiderparti med 36 prosent av arbeiderstemmene, mens 33 prosent stemte Ap.

Dette forklarer Raknes med at det særlig er arbeiderne som opplever problemene knyttet til innvandring og globalisering. Det er de som bor i drabantbyer sammen med innvandrerne, mens middelklassen flytter i hvite gettoer.

Raknes har selvfølgelig rett i at norske arbeidere på ingen måte er dumme når de stemmer på Frp. Så lenge venstrepartiene ikke forholder seg til hverdagen deres, vil arbeiderne heller ikke stemme på dem. Følgelig har ikke partier som SV stort velgerpotensial hos norske arbeidere, mens danske SF og det nederlandske sosialistpartiet har vunnet oppslutning blant arbeidere ved å være kritiske til enkelte sider ved innvandringen.

Etter hvert som Frp har forlatt den økonomiske liberalismen og har beveget seg til venstre i den økonomiske politikken, har norske arbeidere kunnet stemme i tråd med sin overbevisning uten å frykte at velferden skal forsvinne.