Vi har igjen fått en flertallsregjering i landet. Dette er ikke bare atypisk, men betyr også at Stortinget blir ytterligere marginalisert i den politiske beslutningsprosess i de neste fire år. Vi har erfart at den avgående regjering kompromisset seg imellom på «bakrommet» om de fleste saker, mens Stortinget forble uten innflytelse og fikk seg forelagt faits acomplis. Dette må sies å være en svært uheldig utvikling.
Et liberalt demokrati er basert på ideen om reell maktfordeling, noe som innebærer at flertallet tar hensyn til mindretallet på den måte at man respekterer den politiske prosess i nasjonalforsamlingen. Dette setter spesielle krav til en flertallsregjering, men Arbeiderpartiet faller lett for maktarrogansens fristelse. Dette bør man forsøke å motstå de neste fire årene, for vi trenger alle et demokrati preget av åpne politiske prosesser. Et parlament som er uten innflytelse forvitrer og forfaller. Åtte år er lang tid.
Videre konsolideres SVs deltakelse i regjering med dette valget, på tross av et svært dårlig valg for partiet. Normalt skulle man tro at et slikt resultat for et populistisk venstreparti skulle føre til krav eller i alle fall diskusjon om regjeringsdeltakelsens pris. Men ingen slike reaksjoner kom. Dette betyr at SV-lederskapet er så innstilt på å sitte i regjering selv at intet kompromiss synes for stort. Selv om partiet mister mye oppslutning, er altså prisen verdt å betale.
For Ap er dette godt nytt. For det første sikrer SVs deltakelse at det blir flertallsregjering; for det annet blir SVs innflytelse enda mindre enn i avgående regjering, og for det tredje blør nok SV enda mer gjennom regjeringsdeltakelsen de neste fire år. Resultatet blir et enda større Ap og et enda mindre SV i 2013. For det tredje har det ikke-sosialistiske Senterpartiet beholdt sin stilling og blir med videre. Dette konsoliderer partiets nye plassering i politikken ytterligere – det er nå en permanent deltaker i en sosialistisk regjering. Partiet er stille der SV roper høyt, men får penger til vei og landbruk. Dets regjeringsdeltakelse sikrer Ap, SV og det selv flertallet, noe som gir den absolutte makt dersom man vil bruke den. Sp høster fordeler til sine interesser, som ingen andre konkurrerer om. En komfortabel posisjon hvor det ikke kreves annet enn å vedlikeholde den.
Blokken «sosialistisk» ble nydefinert i 2005, og den er nå blitt permanent. Dette er viktig, for den som definerer denne blokken, definerer derved også hvem som er på borgerlig side. Og hvem er igjen der etter hvert?
For det fjerde forsvinner sentrum i norsk politikk: Først ut var Venstre, som nå er under sperregrensen. Ingen vet helt hvorfor, men sikkert er det at Lars Sponheims klare advarsel mot Frp bidro til å underminere partiet. Utakk er verdens lønn. Venstre i posisjon ville ha sikret borgerlig flertall, men det glapp.
Men det glapp også for KrF, det andre gjenværende sentrumspartiet. Partiet gjorde sitt verste valg siden krigen, og da snakker vi om 2. verdenskrig. Med 5,5 % er man på en nedadgående løype som kan ende under sperregrensen neste gang. Begge disse partiene gjorde gode valgkamper og har markerte og flinke ledere. Hvorfor svinner de hen?
Her er vi ved de store og viktige strukturelle endringer. Stein Rokkan predikerte for mange år siden – mer enn 30 – at småpartiene ville forsvinne. I Norge er disse partiene ofte tuftet på motkulturene – avholdssak, kristendom, distriktspolitikk, etc. Mange av disse sakene er ikke lengre viktige, spesielt ser vi dette i sekulariseringen. De tradisjonelle kjernevelgerne er der ikke lenger, eller skalles av til Frp.
KrF opplevde en halvering i 2005, og igjen nå en markant nedgang. Partiets såkalte «hjertesaker» ser ikke ut til å interessere velgerne flest – ekteskapslov, kampen mot eutanasi, familiepolitikk, ikke-materielle verdidebatter. Og medial dramaturgi vil ha konflikt, kamp, og makt – ikke nyanser mellom små partier. Det er blitt helt uinteressant å være et lite parti i moderne valgkamp.
Dersom disse to «mellompartiene» ikke har noen fremtid som relativt tunge partier lenger, har vi nå den nye borgerlige siden: den som domineres av Frp. Vi ser at Høyre er 10 mandater mindre enn Frp, og Høyre har ikke lenger noen andre enn Frp å satse på som partner. Det eneste mulige borgerlige alternativ i øyeblikket er H-Frp, med Frp som dominant. En slik regjering er det svært mange borgerlige velgere som vil betakke seg for, og derved blir dagens regjeringsalternativ det eneste reelle.
Det må også nevnes at en H-Frp-konstellasjon ikke blir stor nok til å få flertall uten hjelp av andre – dette andre blir KrF – som selv om det skulle bli sterkt nok til å bibringe flertall til en slik H-Frp-fraksjon, neppe vil gjøre det.
Det ser altså ut til at et borgerlig alternativ ikke er realistisk, og at det eneste som kan komme på tale, ikke vil være ønskelig for svært mange. Høyre har legitimert Frp, som forblir et populistisk parti, gjennom sin åpning mot samarbeid. Dette kan ikke omgjøres, man kan ikke de-legitimere partiet igjen. Frp var ønskemotstanderen for Ap, og er det nå og fremover – for hvem foretrekker ikke Ap dersom alternativet er Frp?
Dette betyr at «alt lykkes for denne regjering», som statsministeren skal ha uttalt da daværende kronprinsesse Sonja, fødte en tronarving. Ap kan i dag la tiden arbeide for seg: SV svekkes som sosialistisk alternativ til Ap jo lenger partiet blir i regjering, sentrumspartiene svekkes av megatrender i norsk politikk i en mediealder hvor konfliktens koreografi ikke tillater nyanser, mens Høyre er i et fornuftsekteskap med Frp som også svekker Høyre.
Når vi da også løfter blikket fra maktspillet til den politiske agenda i valgkampen, ser vi at Aps styrke vokser ytterligere: Nordmenn vil ikke ha frihet, men trygghet. Staten er den sekulære Gud som sikrer våre liv og gir det mening i form av sikker inntekt hele livet, det være seg trygd eller jobb. I oljerentenismens tid er «hele folket i arbeid» mer og mer «hele folket på trygd», men dette ser ut til å være uproblematisk for de fleste, særlig når finanskrisen herjer utenfor territorialgrensen. «Trygg trygd», med andre ord.