Kirken må bli mer offensiv, tydelig og kanskje litt lekker, sier kirkereformator Paul Erik Wirgenes på NRK Dagsrevyen 1. påskedag. Ordene kunne jo likeså gjerne vært brukt for å reklamere for en bedrift, ny klimapolitikk, eller som slagord for en hvilken som helst kommune i Norge.

Jeg vet ikke hvilke reklamebyråer eller omdømmespesialister som hjelper til å med å lage identiteten til kirken. Ordene offensiv, tydelig og lekker, kan like gjerne være navn på en satsing for å selge et nytt moteblad. Ikke rart kirkene tømmes. Mange leter etter håp, glede og mening. De trekkes mot dem som tegner et bilde av Gud som barmhjertig og betingelsesløs kjærlig. Som har rom for livet i hele sin bredde.

Bakgrunnen for kirkens offensiv er resultatene fra en ny undersøkelse TNS Gallup nylig har gjennomført. Kun én av tre unge statskirkemedlemmer mellom 15 og 18 år vet hvorfor vi feirer 1. påskedag. På spørsmål om hvorfor vi feirer 1. påskedag svarer noen unge: «Tja, det var et eller annet med Jesus.» «Å, nei, det burde jeg vite.…» «Jeg husker ikke helt, jeg. Jo, Jesus kom ut av den lille hulen sin, var det ikke det?» Uvitenheten er overraskende for kirken.

En kirke som vil formidle et bilde av Gud som offensiv, tydelig og lekker, synes å ha glemt å spørre menneskene hva de trenger. Hva mener kirkelederen med offensiv? Skal de gå som et påskeskred fra dør til dør og forkynne intenst. Skal de rope høyt? Burde de heller sitte stille på torvene og fortelle historier fra livet som menneskene finner livsmot og håp i? Hva mener de med tydelig? Dette ordet dukker opp på alle konferanser, i ledelsesfilosofi, og i mye kommunikasjonsarbeid. Mener de evnen til å være tøff og skjære igjennom?

Et lys i mørket er også veldig tydelig, men det er ikke slik ordet oftest utlegges. Og hva mener de med litt lekker? Skal troen formidles ved at kirken blir litt lekker? En betegnelse som like gjerne brukes på en biff eller en potensiell overflatedate.

Svein Tindberg samlet for noen år siden titusenvis av lyttere ved å fortelle bibelhistorier direkte fra Bibelen. Kanskje kirkens identitet sterkest formidles gjennom hovedpersonen i denne boken som levde sitt budskap ved å vise kjærlighet. For fortsatt er det verken det lekre eller det fiffige som setter menneskene fri, men sannheten som finner kjærlighet nok til å komme fram. Mennesker som viser andre godhet, møter dem med verdighet, håp, tror på deres iboende muligheter til å leve et verdifullt liv, til å vokse på motstand å komme seg videre. De som formidler et barmhjertig og kjærlig bilde av Gud, som elsker først, de vil vi høre på. Og da kan vi få kunnskap både om 1. påskedag, og pinsedag, og de vanlige dagene. Enten det formidles av sterkt troende, svakt troende, medlemmer av statskirken, andre kirker, eller andre religioner.

Påsken er tid for pasjonsgudstjenester. Ja, kunne de bare levd opp til navnet og gitt rom for pasjon og lidenskap til livet i sin fulle bredde. Jeg har vært på pasjonsgudstjenester der pasjonen er sendt ut som en litt for farlig forstyrrende oppvigler, og kontrollen og tydeligheten har tatt over. Der lekre trykte program og powerpointbilder overskygger det bildet av Gud jeg kom for å finne.

Flere og flere politiske debatter berører også religion. Religiøse debatter involverer ofte noe dypt i menneskene. Disse samtalene fordrer en kommunikasjon preget av respekt og verdighet. I et pluralistisk samfunn vil det stilles nye krav til kommunikasjonsklimaet i de religiøse samtalene.

Et eksempel som viser hvordan det ikke bør gjøres, kan vi hente fra en forfatters kommentarer på Skavlans svenske tv-talkshow tidligere i år. En av Sveriges krimprinsesser Liza Marklund, møtte tv-stjernen og gründer av Tankesmia for samfunnsengasjement i Sverige, Alice Bah Kuhnke. På direkte spørsmål fra Skavlan forteller 36-åringen Alice om sin tro. Som er en del av livet hennes. Som hun ønsker skal vise seg i engasjement for andre. En annen deltaker i talkshowet påstår at ingen ville funnet på å tro på Gud i Sverige om de ikke hadde foreldre som hadde ført dem inn i det. Men Alice forteller om hvordan hun snek seg ut på søndagsskolen. Hvordan hun entusiastisk kom hjem og fortalte sine ateistforeldre om Jesus som kunne gå på vannet.

Da hentet moren og faren en bolle med vann, og en stein. De slapp steinen oppi og sa: «Se, Alice. Det går ikke an å gå på vannet.» «Jeg har tatt imot troen selv, den er en del av meg i alt mitt engasjement. Jeg har ikke fått den overført av mine foreldre, som dere skjønner,» smiler Alice. Og vi har ikke mer enn blitt berørt av Alices ord, før forfatteren Liza Marklund får behov for å avblåse denne fortellingen med ordene: «Gud er bare en stor mannssjåvinistisk bløff.» Alice ser bare vennlig tilbake. Ingen sier noe. Og ingen applauderer. Det er ikke et slikt kommunikasjonsklima vi vil ha rundt deling av religiøse og menneskelige erfaringer. Det er en del av ytringsfriheten og religionsfriheten at vi kan være i vår fulle rett til å si hva vi tror og ikke tror, men kanskje vi kommer lenger om vi slutter å harselere med hverandres livsanskuelser.

Forrige måned tilbrakte jeg en dag sammen med en mann som har sittet inne mange år for drap. I ham så jeg et bilde av Gud jeg har lett lenge etter: Gud som tilgir, reiser opp og skaper av intet – lar stolthet og selvfølelse erstatte det skamfulle og uverdige. Jeg ble slått av dette bildet av Gud som reiser opp, og som skaper av intet. Det er sterkt vårbudskap. Enten det er på hjemmebane, i skole eller offentlige rom tro skal formidles, tror jeg det gjøres best ved å elske først. Vise respekt først. Så kan vi begynne å dele trosfortellinger, ikke-tro-fortellinger, og livserfaringer i et klima preget av respekt og likeverd.

Jeg ønsker meg ikke en lekkerbisken av en Gud. Jeg trekkes mot en barmhjertig og livsbejaende Gud. Som aldri er noe annet sted enn i virkeligheten – på godt og vondt. Som først bare elsker. Som skaper av intet. Selv i de vinterbleke livene våre. Som kan være sanseløst vakre. Og til tider er langt fra lekre.