Spenninger mellom universiteter, forskningsinstitusjoner og samfunnet omkring dem er et generelt tema. Men noen av utfordringene er kanskje mer påtrengende når vi har et lite og ferskt universitet som Universitetet i Agder og en liten forskningsinstitusjon som Agderforskning, og er omgitt av en region som ikke er vant til å ha et universitet. I en slik situasjon kan regionen noen ganger utmerke seg med en blanding av akademikerskepsis og helt overdrevne forventninger om at universitetet og forskningsinstitusjonen skal gripe direkte inn i samfunnsutviklingen og løse regionens problemer. Da blir problemet satt på spissen: Hvordan sikre en nærhet til regionen og en forskningsetisk nødvendig uavhengighet?

Professor Hans Christian Garmann Johnsen ved UiA har drevet mye med forskning om næringsutvikling og innovasjon. Anne Halvorsen er sosiolog, med mange publikasjoner om arbeidsliv og likestilling. Hun er nå direktør ved Agderforskning. Selv har jeg forsket mye på religion i Norge. Vi tre står som redaktører av en ny bok med tittelen «Å forske blant sine egne». Her er det bidrag fra 16 forskere, alle med tilknytning enten til UiA eller Agderforskning – eller begge. De fleste artiklene handler om konkrete avveininger som forskere havner i når de har et nært forhold til dem som de forsker på. Det kan være store fordeler med et slikt nært forhold, både når det gjelder kunnskap om feltet og tilgang på informasjon. Men det kan også være vanskelig dersom man føler at man må ta hensyn, enten til de man kjenner, eller i verste fall til egne interesser og egen karrière. Løsningen ligger ikke i å trekke seg tilbake til elfenbeinstårnet. Utfordringen er å kombinere nærhet og uavhengighet, kontakter og integritet.

Seniorforsker James Karlsen ved Agderforskning har skrevet en instruktiv artikkel der han setter to stiliserte universitetsmodeller opp mot hverandre. Han kaller dem det klassiske universitet og serviceuniversitetet. Mange sterke aktører i regionen ønsker et mer serviceorientert universitet, som yter sine tjenester mer direkte inn mot regionen. Forskerne i det klassiske universitet er ofte skeptiske til dette, og frykter å miste sin uavhengighet. De minner også ofte om at seriøs kompetanse ikke lar seg vri fra det ene området til det andre over natta.

Ledelsen ved universiteter kommer lett i skvis mellom en utålmodig region og et «gjenstridig» fagpersonale. Dersom ledelsen ikke har god kontakt med sin egen grasrot, kan det utvikle seg en egen planretorikk på toppen av universitetet som ikke har god dekning blant de forskerne som gjør den konkrete jobben. I verste fall kan dette føre til sterke interne konflikter. Det har vi eksempler på ved Universitetet i Stavanger, noe lesere av Stavanger Aftenblad vil kjenne til (se også Morgenbladet 12.-18. juni). Ved Universitetet i Agder er det langt fredeligere forhold, men det er klart at en sterk spissing fra toppen av hva en vil satse på, kan medføre misnøye hos dem som ikke er blant de utvalgte.

Det er mange underholdende eksempler i boka på hva som kan skje når man forsker på sine egne. Anne Haugland Balsnes forteller om det å ha skrevet doktoravhandling om et kor som hun selv er dirigent for. Knut Tønsberg beretter om de avveininger han måtte gjøre når han selv var ansatt på Fakultet for kunstfag og skrev doktoravhandling om utviklingen av forholdet mellom utdanningene i klassisk og rytmisk musikk – en tematikk ikke uten spenninger.

Selv har jeg skrevet artikkelen «Å forske på Gud på Sørlandet». Som prosjektleder for et omfattende prosjekt om religiøs endring i nyere tid på Sørlandet har jeg måttet tenke over hvordan vår forskning har blitt mottatt i en landsdel der mange har meninger, til dels sterke meninger, om emnet religion på Sørlandet. Kollega Paul Leer-Salvesen har også bidratt på det samme feltet, med en artikkel om å forske på moderne prester, når han selv er en av dem.

I prosjektet «Gud på Sørlandet» opplevde vi at mens formidlingen på den kristelige grasrota stort sett tok vel imot og bekreftet våre funn, var kirkeledelsen, særlig biskopen, særdeles kritisk både til metode og konklusjoner og mente at vi var altfor farget av det han mente var utdaterte problemstillinger om den strenge pietismen. I artiklene prøver vi oss med noen ettertanker. Har vi vært for mye hektet opp i vår egen oppvekst og våre egne meninger og følelser knyttet til sørlandsreligion? Har vi utilsiktet videreført myter om Sørlandet som pietistisk høyborg bare ved å forske på landsdelens religiøse liv? Og har vi som aktive teologiske debattanter svekket tilliten til vår egen mer beskrivende forskning?

Så langt har jeg stort sett nevnt humanistiske og samfunnsvitenskapelige artikler i boka. Det er mange slike. Det er færre bidrag fra teknologiske og økonomiske fag. Det kan være tilfeldig, men det er fristende å spørre om det er slik at jo mer makt et fag har til å prege samfunnsutviklingen, desto labrere er interessen for forskningsetikk og det å reflektere over kunnskapsstatusen til faget. Er det slik at de tunge, mektige fagene forsker i vei uten selvrefleksjon, mens forskerne i de myke og mindre samfunnsformende fagene blir viklet uavlatelig inn i selvprøvelser og selvkritikk? Slik kan man spørre, og kanskje ønske seg myke sosialforskere med større selvtillit og harde økonomer med mindre. Uansett er det ikke bare et individuelt, men også et institusjonelt ansvar for et universitet å holde levende en forskningsetisk debatt.

Det heter i UiAs strategiplan: «Alle studieprogram ved Universitetet i Agder skal inneholde refleksjoner om etiske utfordringer og dilemmaer i fag og yrke, hva slags kunnskapsgrunnlag fag og yrke bygger på, og den samfunnsmessige rollen til fag og yrke.» Dette er et godt grunnlag når universitetet gir utdanning. Det er også et godt utgangspunkt for institusjonens forskning, og det er viktig at UiA har arenaer for slike refleksjoner.