Eiendomslovene i landbruket skal legge til rette for næringsutvikling, for aktivitet og fremtid i Bygde-Norge. Vi har i dag et levende landbruk over hele landet. Det bor folk på fire av fem gårdsbruk. Dette viser at eiendomspolitikken i landbruket i store trekk virker etter hensikten. De lovendringene som nå er gjort, gjør reglene mer målrettede, tydeligere og enklere, og det vil bli bedre sammenheng mellom dem.

Eiendomslovene i landbruket gir kommuner som ønsker det virkemidler til å påvirke sin egen situasjon og gjennomføre tiltak for å styrke næringsutvikling og bosetting. Det er dette det handler om, ikke dogmatisk ideologi, som enkelte ynder å fremstille det som.

Landbrukseiendommer bør i størst mulig grad eies av folk som bor på eiendommen, som vil drive næring og som ønsker å skape noe i tilknytning til garden og bygda. Undersøkelser viser at investeringene som gjøres på en gård med fast bosetting er betydelig større enn på garder uten fast bosetting. De som bor, legger naturlig nok mer ressurser i eiendommen, og enda viktigere; de gjør mer for å utvikle eiendommene videre.

Eiendomsrett gir ikke bare rettigheter. Den gir også et forvalteransvar. Vi må kunne forvente at den som eier et gårdsbruk, og dermed ønsker å være del av den norske landbrukspolitikken, også leverer noe tilbake til lokalsamfunnet i form av matproduksjon, næringsutvikling, kulturlandskap og levende bygder. En landbrukseiendom er ikke et alminnelig markedsobjekt, den er en nasjonal ressurs som skal gi grunnlag for å produsere mat og kollektive goder i et samspill mellom bonden og myndighetene. Den som kjøper en landbrukseiendom inngår samtidig en samfunnskontrakt som bygger på gjeldende landbrukspolitikk.

I et uregulert marked vil ungdom som har lyst til å bo på bygda og satse på næring lett tape i konkurransen. Mange er opptatt av vilkårene for dem som vil selge – de som vil ut av landbruket. Jeg er mer opptatt av dem som vil kjøpe, de som vil inn i landbruket.

Priskontrollen, som sikrer at prisen på en landbrukseiendom avspeiler verdien av eiendommen til landbruksdrift og som bosted, er helt sentral i denne sammenhengen. Det kan være behov for enkelte justeringer i de retningslinjene som er gitt i forbindelse med prisvurderinger, bl.a. slik at boverdien i større grad blir fastsatt ut fra hvor eiendommen ligger. Det vil da bli lettere for selger å få akseptert en kjøpesum som gir mulighet til å kjøpe en tilfredsstillende annen bolig i området.

Odelsloven har stått sentralt i Norge gjennom århundrer. Den har vært sterkt medvirkende til å gi oss en selveiende bondestand, som i sin tur har vært med å forme det norske samfunnet.

Hovedelementene i odelsloven opprettholdes med det for øye å sikre at ressursene blir forvaltet i et langsiktig perspektiv. Odelslovens regler er modernisert og er endret slik at de sikrer likestilling på en bedre måte enn i dag. Det er gjort endringer som vil gi en mer effektiv overdragelsesprosess.

Etter de gamle reglene var det usikkert om det hefter bo— og driveplikt ved en tredel av landbrukseiendommene. Den samme usikkerheten gjaldt vurderingen av om en eiendom kan anses som odelseiendom eller ikke. De lovendringene som nå er gjort reduserer disse uklarhetene slik at det blir lettere å ta stilling til om eiendommen er odlingsjord og om det er boplikt på den. Den skjønnsmessige vurderingen av om eiendommen «kan nyttast til landbruksdrift» er erstattet med eksakte arealgrenser.

Det blir en felles grense for hvilke eiendommer det kan hevdes odel på og når det kan oppstå boplikt. Arealgrensen er på mer enn 25 dekar fulldyrket eller overflatedyrket jord, eller mer enn 500 dekar produktiv skog. Grensen for konsesjonsplikt er samordnet i forhold til dette. Den er også på mer enn 25 dekar fulldyrket eller overflatedyrket jord, eller 100 dekar totalareal.

Arealgrensene i odelsloven og konsesjonsloven er endret slik at odelsrett, boplikt og konsesjonsplikt ikke knytter seg til eiendommer som har mer karakter av å være boplass eller fritidseiendom enn landbrukseiendom.

Alle kjøpere som ikke vil eller kan bosette seg på landbrukseiendommen de overtar, må heretter søke konsesjon. Det gjelder også for dem som overtar en gård på odel. I konsesjonsvurderingen kan det blant annet tas konkret stilling til om de skal få tillatelse med eller uten krav om å bosette seg der. Folk må bestemme seg raskt om de vil bosette seg eller ei. Dermed unngås langdryge prosesser der spørsmålet bare skyves ut og fram.

Ny forskning bekrefter at boplikten jevnt over fungerer bra, og at den har stor tilslutning i Bygde-Norge. Ved generasjonsskifte virker boplikten ofte slik at det er den i familien som vil bo på garden som overtar.

Driveplikt er nå en varig plikt for alle som eier eiendom med jordbruksareal. Det gjelder uavhengig av når eiendommen er overtatt, eller om eieren har hatt driveplikt etter odelsloven eller konsesjonsloven tidligere. Driveplikten kan oppfylles av eieren selv, eller ved bortleie på bestemte vilkår. Slike avtaler må være skriftlige, og skal gjelde for 10 år eller mer.

De globale utfordringene knyttet til matsikkerhet, klima og befolkningsøkningen gjør det stadig viktigere å styrke virkemidler som kan bidra til matproduksjon. Dyrket og dyrkbar jord er en grunnleggende, men begrenset ressurs, og det er også en viktig del av kulturlandskapet. Driveplikt for alle eiere av jordbruksareal er et signal til eieren og samfunnet om forvaltningsansvaret som er knyttet til matproduserende arealer.

Kommuner som ønsker det, kan stille krav om bosetting også ved omsetning av hus og mindre eiendommer, såkalt nedsatt konsesjonsgrense. Det er stort sett kystkommunene fra svenskekysten til Mandal, samt en del populære turistkommuner i Sør-Norge som har slik boplikt. Kommuner som ønsker det, kan nå også gi pålegg om boplikt ved overdragelser innen familien.

Boplikt på boligeiendom er spørsmål om steder som Røros og Hvaler skal være levende lokalsamfunn året rundt, eller om de skal bli døde kulisser for feriefolk noen uker i året. All erfaring viser at markedet alene er et dårlig virkemiddel for å oppnå dette.

Det kan være grunn til å merke seg at de kommunene som har valgt å ha boplikt også på boligeiendom, er kommuner med høyst ulike regimer fra hele den politiske fargeskalaen. Svært få kommuner har opphevet reglene når de først er innført.