Columbus, Ohio, 1.11.2008
Jeg venter i kø foran ishockeyhallen i Columbus, Ohios delstatshovedstad. Køen slynger seg langsomt fram og jeg har god tid til både å observere og prate med de omkringstående. Veldig mange er kledd i det republikanske partis røde farge. Som en hvit mann på 62 år skiller jeg meg på ingen måte ut fra mengden – jeg er rent ut sagt svært gjennomsnittlig og representativ.
Det er ikke vanskelig å komme i prat med amerikanere. Her skiller ikke republikanere seg nevneverdig fra demokrater. Det er vanlig å begynne slik småprat med spørsmål hvor du kommer fra. Mine venner i køen synes at det er svært så eksotisk at jeg kommer fra Norge. Jeg merker meg med interesse at ingen av dem kommer fra byen Columbus. De oppgir å ha kjørt en time for å komme hit fra landsbygd og småbyer i denne delen av staten.
En ung mann kommer bort og gir meg en pakke tyggegummi sammen med et lite visittkort. ”Ikke ta imot. Han er Demokrat!” sier naboen. Jeg bekjemper frykten for å bli forgiftet av Obamas mann og stikker pakken og kortet i lommen. I skrivende stund leser jeg kortet og tygger sukkerfritt tyggegummi anbefalt av den amerikanske tannlegeforening. Under et sitat fra Abraham Lincoln: Splittet feiler vi, fremmes det krav om et offentlig helsevesen og en økonomisk trygg alderdom for alle. Knapt sjokkerende lesning for en nordmann.
På vei inn i salen drister jeg meg til å spørre mine køkamerater om de ville betegne seg selv som fundamentalistiske kristne. Ja så menn er de det. Det samme er en hyggelig tobarnsfamilie som sitter på min benkerad. Når jeg spør moren i familien om hva hun synes om at McCain nå angriper Bush, er svaret at det liker hun slett ikke. Dessuten liker hun personlig Sarah Palin bedre enn McCain. Tanken slår meg at dersom de jeg har snakket med er typiske for forsamlingen, kan McCain ha et problem. Det er tross alt bare 24% av amerikanerne som synes Bush har gjort en god jobb. Dette skulle tilsi at et flertall av begge partiers velgere er blant de 76% som ikke er særlig imponert av den sittende president. Dersom McCains aktivister i Ohio er Bushtilhengere, Palinbeundrere og fundamentalistiske kristne, kan det by på problemer når disse skal ut og overbevise velgere i en vippestat som er nære USAtoppen i antall tvangssalg av hus og tap av arbeidsplasser.
Etter fire timers venting kommer kandidaten selv på scenen. Han introduseres av Arnold Swartzenegger, som i farten mener at han gjerne ville bodybuilde Obama – han har for tynne bein – og dessuten at den demokratiske presidentkandidaten burde bruke valgkampmidlene sine til å løse den internasjonale bankkrisen! Så taler McCain. Hans hovedbudskap er McCain. Han har mot, erfaring og integritet så han skal nok klare brasene – og dessuten skal alle betale mindre skatt. Likevel, det er en god tale. Mot slutten er det nesten noe Chuchillsk over mannen: ”Jeg skal kjempe hver dag i det Hvite Hus for dere. Jeg skal kjempe fra første dag mot USAs fiender i en farligere verden! Jeg skal kjempe ¿.” Resten drukner i et begeistret brøl. Han har kritisert Bush sin økonomiske politikk og han har knapt nevnt kristne verdier, men mine naboer og resten av forsamlingen jubler.
Så bærer det ut i kveldsmørket. Utenfor spilles live 50-talls rockemusikk i et forsøk på å lokke folk inn i en bar over gaten. Men denne forsamlingen går heller til Starbucks for å kjøpe en take-away kaffe før de haster til bilene sine og tilbake til bygdene og småbyene de kom fra.