Sommerens krig i Kaukasus mellom Georgia og Russland har kastet Europa ut i en ny sikkerhetspolitisk hengemyr som kan være vanskelig å komme ut av. I alle fall hvis aktørene ikke forstår å trå varsomt i bestrebelsene på å nå inn til sikker grunn. Russland har en rekke ganger signalisert overfor USA og de vestlige land at det for dem går en grense ved Kosovos uavhengighet, rakettskjoldet i Tsjekkia og Polen, og NATO-medlemskap for Ukraina og Georgia. Russerne har ikke pakket sine synspunkter inn i bomull. De har sagt fra klart og tydelig – som de har for vane å gjøre – og deres opptreden i sammenheng med sommerens krig med Georgia må derfor sees i dette lys.

For dem som måtte tro at krigen i Kaukasus oppsto uten at russerne hadde en finger med i spillet, er tiden åpenbart inne for selvransakelse. Den russiske respons på Georgias inngripen i Sør-Ossetia var resolutt, og ble gjennomført i et omfang som ikke lar seg mobilisere på kort varsel. Da georgierne startet krigshandlingene 8. august, svarte russerne umiddelbart med så store offensive styrker at Georgia allerede etter to dager ba om våpenhvile. Ønsket om våpenhvile ble i første omgang ignorert av russerne, og deres styrker rykket i løpet av de neste dager dypt inn i Georgia. Først den 16. august ble en våpenhvileavtale undertegnet.

Det var Georgia som innledet kamphandlingene. Dette legger et betydelig ansvar for krigen på den georgiske ledelse. Men den russiske respons var av en slik karakter at russerne må ha visst om de georgiske hensikter på forhånd, og ut ifra det tatt sine forholdsregler. Hadde russerne blitt tatt på sengen, ville de sannsynligvis forsøkt å vinne tid, ved eksempelvis å involvere FN. Det har russerne åpenbart ikke hatt behov for, og de har i en lynkriglignende motaksjon i løpet av få dager satt Georgia sjakkmatt.

Forløpet for denne krigen er foreløpig innhyllet i tåke. Det er åpenbart at USA har gitt georgierne forhåpninger om vestlig støtte. Det kan jo også tenkes at georgierne har feiltolket de amerikanske og vestlige signaler, og således trodd at de har kunnet opptre med større pågåenhet enn de burde. Men det er også forhold som tyder på at Russland har hatt en «usynlig hånd» med i spillet. Russiskvennlige innbyggere i Sør-Ossetia har utvilsomt opptrådt provoserende i forhold til georgiere, og masseutstedelsen av russiske pass til sympatisører i Sør-Ossetia tyder også på at russerne kan ha hatt visse baktanker med hensyn til den videre utvikling i regionen.

Den russiske nasjonalforsamlingen anbefalte 25. august enstemmig president Medvedev å anerkjenne utbryterregionene Sør-Ossetia og Abkhasia som selvstendige stater. Russlands formelle anerkjennelse fulgte dagen etter til akkompagnement av heftige vestlige protester. Med den russiske nasjonalforsamlings enstemmige vedtak er det ingen tvil om at den russiske ledelse har folkelig støtte for sin håndtering av krigen. På denne bakgrunn er det utopi å tro at Russlands ledelse nå er i posisjon til å komme med innrømmelser av vesentlig betydning. Til det har krisen allerede fått utvikle seg for langt, og den har satt seg for dypt.

Den folkerettslige siden av saken legger utvilsomt et tungt ansvar på begge sider av konflikten. Sør-Ossetia var før krigen internasjonalt anerkjent som en del av Georgia. Det gir imidlertid ikke georgiske myndigheter rett til å gå til angrep med bruk av tunge våpen mot deler av egen sivilbefolkning, slik russerne hevder. Og her spiller det selvsagt ingen rolle om sivilbefolkningen som ble angrepet hadde russiske pass eller ikke. Angrep på sivilbefolkning er forbudt, og det er georgiske myndigheters ansvar å behandle alle innbyggere med respekt for liv og helse. Samtidig har selvsagt ikke Russland rett til å gripe inn på et annet lands territorium uten formell støtte fra FN. Det russiske motangrepet var derfor ikke folkerettslig forankret, og den vestlige verden kan derfor med rette kritisere Russlands opptreden i saken. Spørsmålet er imidlertid om det er klokt. For NATOs luftkrig i Kosovo og i Serbia våren 1999, og ikke minst USAs angrep på Irak våren 2003, var heller ikke folkerettslig forankret. Da begynner det å bli vanskelig å kritisere russerne for brudd på folkeretten, all den tid de førende nasjoner blant de vestlige land – med USA i spissen – selv har brutt den samme folkerett.

Krigen i Kaukasus, med Russlands etterfølgende anerkjennelse av Sør-Ossetia og Abkhasia som uavhengige stater, kan selvsagt sees på som en reaksjon på de vestlige lands anerkjennelse av Kosovo som en uavhengig stat. Krigen brøt dessuten ut kort tid etter godkjennelsen av USAs avtale med Polen og Tsjekkia om det omstridte rakettskjoldet. At det her er en sammenheng, er sannsynlig. Problemstillingen blir komplisert av at de «nye» medlemsland i NATO og EU, som alle har en fortid som vasallstater under russisk overherredømme, bruker et språk som er langt mer konfliktdrivende enn hva de «gamle» medlemsland har hatt for vane å benytte overfor Russland.

Da de tidligere vasallstater søkte beskyttelse fra Russland ved medlemskap i NATO og EU, ble deres søknader mottatt med velvillighet. Den vestlige ånd med en kombinasjon av tilbakeholdenhet og fasthet overfor Russland mente mange etter hvert også ville prege de østlige medlemsland. Dessverre ser det ut til at det i realiteten er blitt omvendt. De østlige land har ikke vist noen beskjedenhet i forbindelse med å påvirke de «gamle» medlemsland til å innta en offensiv holdning overfor Russland, og de har åpenbart lyktes i dette. Da Norge ga uttrykk for reservasjoner i forbindelse med rakettskjoldet på NATOs toppmøte i Bucuresti i vår, ble vi stående alene, til forsvarsminister Strøm-Erichsens store overraskelse. Tyskland har riktignok etter hvert kommet på banen med beroligende initiativ, men det begynner å bli i seneste laget.

Krisen som har oppstått i kjølvannet av krigen er sannsynligvis arrangert for å gi vesten et signal om at nok er nok. Russland har trolig hatt en «usynlig hånd» med i forløpet til krisen, og de signaler som kommer fra Russlands ledelse må tas på alvor hvis skal man hindre en ytterligere eskalering av konflikten. For Norge er en forverring i forholdet mellom NATO og Russland uønsket, og norske myndigheter bør derfor stimulere NATO til å holde seg i skinnet. Europa går spennende dager i møte.