I innlegget «Fri hasj – bra for folkehelsa?» i denne avis 15. september forklarer ass. kommuneoverlege Dagfinn Haarr og hasjavvenningskoordinator Anne-Randi Hanssen at folkehelsen vil lide stor skade dersom man slutter å straffe folk som bruker eller selger cannabis – et skremmende scenario som for anledningen er ikledt en merkelapp like dunkel som den er slitt: «et frislipp av hasj på det norske folk.» Jeg er enig i at hasj kan være svært dødelig for personer som får en tilstrekkelig stor ladning i hodet, men der stopper også enigheten.

Cannabisdebatten i Norge er hemmet av den samme urett som utgjør sakens kjerne: Brukere er gjort til forbrytere på grunn av en handling som ikke har noe strafferettslig offer. Staten møter dem med fysiske tvangsmidler uten å gi noen reell forklaring. Reformtilhengere er ekskludert fra parlamentariske veier til innflytelse, idet de mangler enhver politisk representasjon. De som velger et annet rusmiddel enn alkohol, må ikke tolereres, og dette blir et hovedpremiss for debatt og policy making .

Haarr og Hanssen starter med å fortegne bildet av debatten: «Mange kan ikke forstå at cannabis skal være forbudt. Argumentet er at dette naturproduktet har medisinske anvendelsesområder.» Nei, Haarr. Argumentene er i virkeligheten like mangfoldige som de er ignorerte:

Det handler om ulike typer mennesker som velger cannabis fordi de mener det gir dem noe positivt, og som ikke krenker noe annet menneske av den grunn. Det handler om det hykleri at staten forbyr det eneste mye brukte rusmiddelet som alene ikke er dødelig, mens den dyrker en ruskultur og en næring basert på et rusmiddel som er langt mer skadelig for gjennomsnittsbrukeren og for samfunnet: Fylla er vedtatt å være mer anstendig enn cannabisrus. Hvor grotesk dette er, burde være åpenbart for alle som beveger seg utendørs i en norsk by en lørdagsnatt. Mon om Haarr mener det er på tide å gjeninnføre alkoholforbudet?

Mens ungdom unødig drives til kriminelle miljøer, og mens mange foreldre må se sine barn stemplet som forbrytere og narkotikamisbrukere, tjener organiserte kriminelle formuer på forbudet – og de fører med seg vold og utrygghet. I København er det nå skyteepisoder annenhver dag på grunn av kamp om narkotikamarkeder. Og – ja – det dreier seg også om mennesker som lider, og som selv opplever at cannabis gir lindring og funksjonsbedring der andre medisiner kommer til kort. Og hva angår rusavhengige: Er kriminaliseringen av deres helsetilstand noe annet enn moralsk forkastelig og et hinder for rehabilitering?

Disse momentene er alle relevante for menneskers mentale og fysiske helse.

Haarr og Hanssens påstander om skadevirkninger er knyttet til hva som i verste fall kan skje ved misbruk, av uspesifisert omfang. Intet representativt bilde av cannabis' effekt på folkehelsen presenteres, og det er uvisst hvem straffeforfølgelsen skal gavne.

F.eks.: Fra fylte 45 år dør storrøykere av cannabis av lungesykdommer i større omfang enn dem som «bare røyker nikotin». Denne beskrivelsen er ganske utrolig, tatt i betraktning hvor mange giftstoffer tobakksrøyk inneholder. Årlig har Norge minst 7000 tobakksrelaterte dødsfall, og det er relativt selvfølgelig at de som inhalerer større mengder gasser og brente partikler, kan pådra seg større skade. Likevel: Kun cannabis skal forbys, selv om drogen lett kan inntas på mindre usunne måter, noe myndighetene kunne valgt å informere om, og selv om forbudet er årsaken til at mye hasj ofte blandes ut med skadelige kjemikalier og at marihuana påføres glasspartikler og lignende.

Norge kunne fulgt Nederland, hvor tobakksrøyking i coffee shops nå er blitt forbudt, mens cannabisbruk fremdeles er tillatt og dermed regulert bedre enn ved å anse brukere som kriminelle og ekskludere dem fra offentligheten gjennom trusler om sanksjoner, slik Norge gjør. Er dette er gunstig for folkehelsen, Haarr?

Det nevnes så at cannabis kan påvises i urinen to måneder etter bruk, men ikke at dette er snakk om ekstreme tilfeller påvist hos et lite antall kroniske misbrukere, og om avfallsstoffer som ikke er psykoaktive. Videre: «Faren for å utvikle psykoser, for eksempel schizofreni, er økt til det doble hos cannabisrøykere.» Dette schizofrenispøkelset går særlig igjen i tabloide oppslag i aviser som knappest vet forskjell på korrelasjon og kausalitet, og som ikke setter spørsmålstegn ved bruken av små utvalg, mulige spuriøse effekter og resonnementer som lukter av tendensiøs forskning – eller ved definisjonen av «cannabisrøykere». Haarr sier heller ikke om det er tunge misbrukere han sikter til, og han unnlater å nevne den «nyere forskning» som ikke viser slike sammenhenger.

En 2007-studie fra Londons Institute of Psychiatry betviler at cannabis forårsaker noen distinkt schizofrenilignende psykose. Storbritannias AdvisoryCouncil on the Misuse of Drugs konkluderte i 2006 med at cannabisbruk i verste fall «increases lifetime risk of developing schizophrenia by one percent». Det vises også til at cannabisbruk har økt kraftig de siste 40 år, men at dette ikke har ført til noen økt forekomst av schizofreni blant befolkningen.

Like fullt: Det er klart at tungt cannabismisbruk, særlig gjennom røyking, gir økt risiko for helseplager. Haarr og Hansen står imidlertid igjen med et haltende stråmannsargument: De hevder påstanden er at «dette naturproduktet har medisinske anvendelsesområder», et tema de deretter ikke berører overhode. De viser til at høyt forbruk av cannabis, gjerne brukt med tobakk, kan gi økt risiko for en del tilstander, samt til at personer som ruser seg ofte og mye, kan få en endret normaltilstand. De forklarer ikke hvorfor straffeforfølgelse av brukere og fravær av offentlig regulert omsetning skal ha gitt nordmenn en helsegevinst; hvilken etisk forankring forbudet har; eller hvorfor alkoholen ikke bør være underlagt tilsvarende regler.

Haarr og Hansen bør besvare slike spørsmål. Deres titler bør fungere som en forpliktelse mer enn som et substitutt for reelle argumenter.