Vålerenga-prestens avgang handler i svært liten grad om en romslig folkekirke. Den handler desto mer om en solospiller som aldri klarte å innordne seg nødvendige spilleregler.
Gelius kunngjorde sin oppsigelse under en pressekonferanse onsdag ettermiddag. Her langet han ut mot både biskop Ole Christian Kvarme, resten av bispekollegiet og den konservative fløy i Den norske kirke. Presten fra Arendal fremstilte seg selv som et offer og gikk langt i å antyde at Den norske kirke blir fattigere uten ham.
Det blir den neppe. Einar Gelius har riktignok blitt et kjent ansikt i det offentlige Norge, men det skyldes ikke hans teologiske innsats. I stedet har han profilert seg gjennom krumspring og på arenaer som i beste fall har lite med hans prestegjerning å gjøre. Derfor er det naturlig at han nå tar konsekvensen av dette og slutter i Den norske kirke.
Gelius sier han har mottatt en strøm av støtteerklæringer de siste dagene. Det tror vi ham på. Men det er også interessant å registrere at mange aktører som Gelius åpenbart hadde håpet på oppbakking fra, har stått fram med det motsatte budskap.
I gårsdagens avis påpekte tidligere domprost i Kristiansand, Dag Nordbø, at Gelius’ avgang først og fremst handler om manglende forståelse for spillereglene i kirken. SVs kirkepolitiske talsmann Aksel Hagen mener Gelius overvurderer sin egen rolle når han gjør seg selv til talsmann for den liberale og radikale delen av kirken. Gelius’ partifelle og leder av kirkekomiteen på Stortinget, Marianne Aasen, nøyer seg med å si at hun ikke kjenner Gelius som prest.
Kampen for en åpen og inkluderende folkekirke er svært viktig. Men den vinnes ikke gjennom den type aktiviteter Einar Gelius har blitt kjent for i det offentlige rom. Den kampen må i stedet føres gjennom seriøse diskusjoner der teologiske tolkninger diskuteres i lys av den løpende samfunnsutvikling.