Av Sven Egil Omdal,

USA-korrespondent

Den siste uken har det amerikanske utenriksdepartementet kjempet en fortvilet tofrontskrig. Verden over har ambassadørene forsøkt å forberede sine vertslands regjeringer på ydmykelsene som vil følge av den tredje store Wikileaks-avsløringen på et halvt år. Samtidig har Hilary Clintons stab forsøkt å overbevise både Wikileaks og redaksjonene som har fått de hemmelige amerikanske dokumentene om at offentliggjøring kan sette liv i fare.

Det siste argumentet ble brukt også da Wikileaks i sommer la ut hundretusener av dokumenter om amerikanernes krigføring i Afghanistan, men i august innrømmet USAs forsvarsminister Robert Gates at ingen etterretningskilder eller metoder ble ødelagt av avsløringen. Wikilekkasjene var mer pinlige enn farlige.

Pinlig er bare fornavnet mot det som venter når USAs venner og motstandere de nærmeste dagene får studert innholdet i verdenshistoriens største uautoriserte åpning av diplomatpost. Én ting er karakteristikkene. Frankrikes president, Nicolas Sarkozy, vil nok ikke like å få vite at amerikanerne ser på ham som ”en keiser uten klær”, og hvis det er riktig at Afghanistans president, Hamid Karzai, lider av paranoia, blir tilstanden neppe forbedret av at han får se den omtalt i diplomatiske rapporter til Washington. Langt mer alvorlig er likevel eventuelle avsløringer av forhandlingsopplegg, diplomatiske strategier og fordekt støtte til opprørsgrupper som det kurdiske PKK, en gruppe som Tyrkia, USAs allierte, har forbudt, og som også står på USAs egen liste over terrororganisasjoner. I den grad lekkasjen inneholder slike avsløringer, eller avdekker at USA bygger opp Kina som en fremtidig global fiende, kan Wikileaks få rett i at verdenssituasjonen vil bli forandret.

Det enorme amerikanske diplomatiet har den siste uken vært et globalt brannkorps, hektisk opptatt med å slukke tusen branner før de brøt ut. Regjeringer er informert om at de vil bli omtalt i mindre flatterende ordelag, politikere er varslet om at samtaler de trodde var fortrolige, vil bli kjent for all verden og aviser er anmodet om spalteplass til omfattende skadebegrensning. Selv om de fleste dokumentene sannsynligvis er fra tiden under George W. Bush, er det Barack Obama som får slite med en skadeskutt utenrikstjeneste og et ukjent antall diplomatiske forviklinger med venner og uvenner.

Selvfølgelig er det en voldsom ensidighet i de siste månedenes demaskering av amerikansk forsvars— og utenrikspolitikk. Vi kan trygt gå ut fra at iranske og saudiarabiske diplomater sender tilsvarende formuleringer til sine utenriksdepartement, at russerne gir skjult støtte til organisasjoner de offisielt bekjemper, at franske diplomater har grepet til galliske sarkasmer i omtalen av Bush og at kineserne driver ulovlig overvåkning av andre lands borgere. Men det er USA som får smellen, og fordi det er menneskelig å unne den sterkeste gutten i klassen et rapp over fingrene, kommer skadefryden i de fleste kretser til å overstige indignasjonen.

I gårsdagens internasjonale twitterstrøm, stri som Sjoa i vårløsningen, var det flere som påpekte at myndighetene nå får prøve kvaliteten av det kjente forsvaret for Datalagringsdirektivet: Innsyn er bare en trussel mot dem som har noe å skjule. Og det er ikke anti-amerikanisme å påpeke at USA selvfølgelig har mye å skjule. Bak den diplomatiske fasaden til verdens ledende, i perioder eneste, supermakt, har det alltid foregått lyssky prosesser; i Chile, Guatemala, Iran, Nicaragua, Hellas og andre steder, listen er lang som en Wikilekkasje. Ville det vært en skandale om støtten til Contras ble kjent tidligere? Eller samarbeidet med Pinochet? CIAs kupp mot den folkevalgte Arbenz Guzman i Guatemala?

Avsløring av hemmelig etterretning kan utvilsomt sette liv i fare. Men når amerikanske politikere i helgen ba Wikileaks oppføre seg patriotisk, glemte de at organisasjonen ikke er amerikansk, og at det alltid finnes en annen side hvor slik kunnskap kan spare liv. Hvis verden i februar 2003 hadde fått vite at ”bevisene” for Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen var basert på feilaktig etterretning, tendensiøse tolkninger av tvilsom informasjon og regelrett manipulasjon, ville kanskje krigen i Irak vært unngått.

Samtidig er det opplagt at også USAs muligheter til å styrke demokratiske prosesser vil bli kraftig hemmet hvis partene ikke stoler på at diskrete forhandlinger og fredsfølere forblir hemmelige. Regjeringen i Washington vil bruke dette argumentet i en opptrappet kamp for å stoppe Wikileaks. De tunge medieinstitusjonene som samarbeider om offentliggjøringen vil argumentere med at det er pressens plikt å formidle hva myndighetene egentlig tenker og gjør.

Nordstatenes general George B. McClelland unnlot å handle, selv om han satt med Robert E. Lees angrepsplan foran seg. Hans vankelmodighet, mange kalte det feighet, førte til tre års forlenget lidelse i den verste krisen i USAs historie. Ennå er det umulig å si om verden vil bli et tryggere eller farligere sted av dagens blikk inn i amerikanernes egentlige tanker, ord og gjerninger.