Noen ganger kan tap bli seier. Noen ganger, men ikke ofte, kan til og med fotball føles rettferdig og forståelig, som for eksempel når det norske landslaget ikke kommer til EM i Frankrike. Spillerne hver for seg er gode nok, men sammen fungerer de ikke, forvirret og usikre som de må være av oppblåst teori fra svadaens konge. Så hvis tap er den eneste måten å bli kvitt logikken fra elfenbenstårnet på, får vi heller tåle nok en sommer uten norsk mesterskapsdeltagelse. Pyrrhos kunne ha sagt det slik: «Et slikt tap til og vi har vunnet.»
Får som de fortjener
Men fotballen er også slik laga at det finnes noen eksempler på at de beste lagene får som de fortjener. Når de mest tradisjonsrike, de som over tid har vist at de utvikler de beste spillerne og de mest intelligente trenerne, de som representerer den ypperste kunnskap og viten om, og den dypeste innsikt i fotballspillet, de som har det beste publikumet, de beste kampsangene, og ikke minst et forståelig og tradisjonsrikt fotballspråk; når det skjer, da har rettferdigheten skjedd fyllest.
På Ullevål den 22. november kommer det til å bli sunget; ingen skarring og med hvilende drøvler i 25.000 struper, mens de vanskelige tungespiss-rrr-æne høres fra østlendinger, nordlendinger og trøndere. Sanger som er blitt kjente og kjære i hele Norge: Rrrrrosenborrrrg og blå og hvite kællærrrrr ut på banene tællærrrr farer gjennom luften og lll-æne blir tjukkære og tjukkære, og mer og mer retroflekse etter som kampen skrider fram. Og for ikke å snakke om æ-æne, direkte hentæ til Østfold sammen med fotballen fra hjemlandet England. Og det er like langt mellom de bløde konsonantene og skarre-rrr-æne som det er mellom norgesmestre i fotball på Sørlandet. Kan det bli vakrere eller mer musikalsk? Med særpingær, trøndrær og folk om hverandre, med æ-ær blandæ i hop med apokoper og palataliseringær som går rett til værs, reduserer Rosenborg til 2— 1 i det 89nde minutt.
Snakkæs det fotball på sosiolekt
Lagene fra fotballens arnesteder og høyborger i Norge: Rosenborg fra Trøndelag og Sarpsborg 08 fra Østfold møtes til cupfinale i fotball på Ullevål Stadion den nest siste søndagen i november. Her møtes norsk historie til kappjevning, her treffer en eldre tradisjon en yngre, her snakkæs det fotball på sosiolekt, her syngæs og prekæs det på fotballsk og her blir flate ballær flatære enn noen gang. Og kælken hvitære, og skuddæ harære mens tigern i buret spellær torader. Og Alf Gærværn tar a sæ hatten i fotballens himmel i pur glede.
Og historisk sett kunne det ikke blitt mer rettferdig og skjebnestyrt når vi tar med at to av de mest sentrale norske konger rundt 1000tallet la grunnlaget for denne finalen da de opprettet hver sin by: Olav Tryggvason grunnla Trondheim i 997, Norges nest eldste by, og selveste Olav den hellige Borg i 1016, Norges første hovedstad. Olav Tryggvason mistet livet ved Svalerøkilen i Østfold i år 1000. Olav den hellige ble drept på Stiklestad 30 år etter. Og hvilken konge er sterkest, hvilken konge har best kontakter? Vi bare spør.
En tilfeldig sammenheng? Neppe. Det er skjebnen som har innhentet østfoldfotballen, en skjebne av ypperste klasse; utformet av Olav Digre for 999 år siden. For en mann og for et tall.