Senest under Agderkonferansen i Kilden 22. januar ble det sett fram mot Agder i 2050. Samme dag intervjuet en herværende morgenavis en rekke profilerte sørlendinger om samme tema. De så ymse i krystallkula.

Mimring er alltid hyggelig, men egentlig er det vel artigere å se fremover? Vel, her kommer faktisk en kombinasjonsøvelse, i form av en næringslivsjournalists tankespinn om Sørlandet og verden, sett i bakspeilet nyttårsaften 2099. Vi lar ingeniør Carmen-Teresa Nguyen Pedersen tale. 72-åringen (født 2027) er i ferd med å bli afp-pensjonist og ser tilbake:

Dike— og flomvernteknologi

Sannelig har mye skjedd mye i landsdelens samfunns- og næringsliv i løpet av det hundreåret vi er i ferd med å forlate! Blant det jeg husker best, er at de kinesisk-eide sørlandsselskapene som opprinnelig drev med offshore boreteknologi for olje- og gassektoren, utviklet nye spesialiteter da oljealderen gikk mot slutten. Nå er de blitt store på to nye områder som er minst like viktige for kloden.

Dike- og flomvernteknologi er aller størst. Etterspørselen vokste fram i den rike delen av verden da havet steg. Det skjedde i takt med at store deler av både Arktis og innlandsisen på Grønland smeltet. (Dessverre viser isen i Antarktis også tegn til å svinne hen. Andre deler av Asia kan komme til å lide ulykkelige Bangladesh' skjebne og simpelthen bli slukt av havet.) Kineserne koblet sørlandsselskapene med andre selskaper de eide i Holland - selskaper som hadde akkumulert flomvernkompetanse gjennom århundrer. Sammen med vår egen kunnskap om hvordan enorme krefter kan styres raskt, sikkert og nøyaktig, ga det verdensledende posisjon i et stadig større, tidvis desperat marked. New Yorks Manhattan, for eksempel, hadde ikke eksistert i dag uten de sørlandsk/hollandske flomverninstallasjonene. Så blir de da også voktet av store styrker. Etter at «skitne» atomvåpen ble brukt i både Midtøsten og Kaukasus, etter terrorangrep mot en rekke vestlige storbyer gjennom mange år, og etter de blodige borgerkrigene i Skottland, Belgia og Mexico, styrket både EU og USA sine militære forsvar kraftig.

Utstyrspakker for havbruk

Den andre sektoren er komplette utstyrspakker for havbruk. Det norske lakse-oppdrettseventyret utviklet seg til å omfatte en rekke fiskearter (deriblant tunfisk) og skalldyr, og ikke minst alger. Varmere hav bidro godt. Den som tar totimers-turen med Superspeed 8 til Hirtshals, kan observere enorme mærer, plattformer og andre installasjoner - delvis over, delvis under vann. Alle er godt forankret og sikret mot bølger på opptil 25 meter. De ligger plassert i store, men avgrensede deler av næringsrike Skagerrak og betjenes av svære, råsterke farkoster som i sin tid ble utviklet av offshorerederiene på Sør- og Vestlandet. Lignende anlegg finnes i Nordsjøen, noen av dem forankret til gamle oljeinstallasjoner. Havbruk dekker nå godt over halvparten av matbehovet til Norges ni millioner innbyggere. Når man ser tilbake i dag, virker det uforståelig at utviklingen ikke skjøt fart tidligere.

Så hører det med til historien at det har vært andre «spinoffs» underveis. Den opprinnelige boreteknologien utviklet to nye grener: Den ene leverer utstyr for undervanns gruvedrift på til dels svært store dyp. Den andre grenen gikk på land og fikk en ny vår da Spania, Hellas og andre land med voksende ørkenområder ble tvunget til å lete etter grunnvann på store dyp. På det tidspunkt var retten til vannressurser blitt et like stort stridstema stater imellom som oljeressursene hadde vært før sol, vind, tidevann og hydrogen overtok som energibærere. (Alt ble så mye enklere da indiske forskere fant ut hvordan karbon kan brukes til energilagring etter en forbausende enkel prosess.)

Omsorgssystemer

Omsorgssystemer ble en helt annen «spinoff». Da de daværende Node-bedriftene måtte gjennom harde nedbemanninger, brøt en gruppe kontrollsystemingeniører med gründervilje ut, fikk med seg investorer og startet utvikling av roboter til omsorgssektoren. Nå er jo heldigvis demensgåten i ferd med å løses, men på det meste hadde Norge flere hundre tusen mennesker - mange av dem godt over 100 år gamle - som led av sykdommen. Omsorgssektoren var lenge preget av mye manuelt arbeid og automatiseringen tvang seg fram. Glupingene som fant løsningene som kombinerte rendyrket teknologi med tradisjonell omsorg på optimalt vis, tjente noen hundre millioner euro. Noen av pengene ble satt i vingårder i Marnardal og Audnedal. Og apropos: Indre Agder er jo re-befolket så det holder. Utover i hundreåret strømmet det til med mennesker fra både Nord- og Sør-Europa, Afrika og Asia. De som kom i de første innvandrerbølgene, fattet ikke at nordmenn kunne flytte fra så vakre og harmoniske områder. Nå tar etterkommerne naturen og miljøet som en selvfølge. Og Sørlandsbanen, kraftig opprustet med dobbeltspor og en rekke sidespor oppover i dalførene, sikrer kommunikasjon med Agderbyen nede ved kysten. Der finnes jo blant annet Norges viktigste turistattraksjon, Kanonmuseet på Møvig i Kristiansand.

Ellers er vi jo Europas grønne batteri, da. 150 år etter at elektrifiseringen tok til, ble flere av dammene bygd høyere, noen nye kom til og gammelt produksjonsutstyr ble byttet ut med nytt og langt mer effektivt. Agder Lyse Energi, datterselskap av kinesisk-eide E.on, er blitt en sentral aktør i et komplekst, europeisk energiforsyningssystem.

Akk, ja. Mye har skjedd, som sagt. Og i grunnen har det vært et godt århundre.