Under Protestfestivalen uttalte Frps ordførerkandidat Tor Utsogn at «Frp tror på kunsten». Samtidig heter det i Frps lokale program at partiet vil «arbeide for å oppløse Cultiva, alternativt omdanne denne til en helse-, omsorgs— og velferdsstiftelse hvis mulig». Utsogn sa også at Carl I. Hagen går for langt når Oslo Frp foreslår å selge kinoene og deler av Munch-samlingen, og at kulturaktører i Kristiansand ikke har noe å frykte når det gjelder Frp. Men i Kristiansand Frps program står det svart på hvitt at partiet vil selge Kristiansand Kino.

Utsogn er en slu politiker, men la det ikke herske tvil om følgende: Frp er et Nei-parti. Det er det eneste politiske partiet av betydning som baserer sin politikk på en grunnleggende negativ holdning. Nei til skatt, avgifter, innvandrere, multikultur, bomringer – og nei til satsing på kunst og kultur.

Frp er også det eneste norske partiet som er direkte kulturfiendtlig. Partiets kulturpolitikk representerer et utdatert syn på kultur som «noe for eliten, for fiffen» og ikke for «vanlige folk». Men dette er en antikvarisk holdning, fra en tid da det kun var overklassen som kunne dyrke kultur, fordi det bare var de som hadde råd til det. Den tiden er forbi. Nå kan vi alle kjøpe konsert- og kinobilletter, la barna få utdanning innen musikk eller andre kunstformer, gå på kunstutstillinger eller idrettsarrangementer.

Frp kjører valgkamp under mottoet «For folk flest», og begrepet «vanlige mennesker» dukker til stadighet opp i partiets retorikk. Bortsett fra at dette er ganske tåpelige påstander siden 85 prosent av Norges befolkning stemmer på andre partier – la meg benytte den nylig avsluttede Punkt-festivalen som eksempel på hva slags mennesker som involverer seg i kunstprosjekter:

De 80 frivillige og det ulønnede styret og administrasjonen som gjør festivalen mulig, er så absolutt vanlige mennesker, fra alle samfunnslag og med all slags yrkes- og utdanningsbakgrunn. Publikum er vanlige mennesker. Musikerne er vanlige mennesker. Men i motsetning til Frp-politikere, er dette vanlige mennesker som går sammen om å gjennomføre noe positivt, interessant, nyskapende, istedenfor å bruke energien på å syte over årsavgiften på bilen eller sutre over at vi hjelper mennesker på flukt fra krig og fattigdom – i verdens rikeste land.

Rent matematisk motbeviser den «smale» Punkt-festivalen Frps argumenter: De 32 utsolgte arrangementene samlet tusenvis av besøkende. Alle disse kan ikke med verste vrangvilje kalles «fiffer», hva nå det er for noe i 2011, og det var da heller ingen pelsboaer å se på Kick, Agder Teater, UiA eller Sørlandets Kunstmuseum. Det man så, var publikum fra 18 år (og helt ned i 14 på Jarle Bernhoft, i følge med foreldre) og opp til 70. Mennesker som lot seg glede, begeistre, røre, og sikkert innimellom provosere. Alle disse følelsene og opplevelsene som mange tørster etter fordi vi iblant trenger noe som stikker litt dypere enn reality-tv.

En annen holdning Frp er talerør for, er en nærmest hatefull forakt for «eliten», særlig innen kulturfeltet. Hvis vi sammenligner med idretten, vil de fleste være enige i at både topp og bredde er nødvendig. Man trenger bredden fordi hobbyidrett er til stor glede for mange, og dessuten er det fra denne massen at talentene utkrystalliserer seg. Men man trenger også noen som er virkelig gode. Eliteutøvere som gjør at vi andre blir inspirert og begeistret. Også i næringslivet anses det som positivt å være dyktig, å inneha fagkunnskaper, og ikke minst: være innovativ og nyskapende.

«Nyskapende» er også et fy-ord, ifølge Utsogns uttalelser på Protestfestivalen. Men i en liten by i et lite land er nettopp innovasjon og nyskaping avgjørende, siden vi ikke har Silicon Valley eller Hollywoods enorme ressurser og markedsdominans å jobbe ut fra. Når det gjelder kunst og kultur, finnes det en oppfatning i Frp om at det å være nyskapende er elitistisk og antifolkelig. Frp er den eneste erklærte målbæreren av en slik grunnleggende feilaktig holdning til kunst og kultur, selv om også andre partier i Kristiansand dessverre ligger lengre til høyre i kulturpolitikken enn sine moderpartier, noe man har sett bl.a. i Cultiva-debatten. For det må da være et tankekors for Cultiva-styrerepresentantene fra Ap, Høyre og KrF at de ligger svært nær Frp i sitt syn på kulturens funksjon?

Jeg tror aldri Frp vil innse at kunst og kultur har en egenverdi på linje med utdanning og vitenskap – eller den første månelandingen, for å benytte et spektakulært eksempel på et prosjekt som slett ikke var «nødvendig» å gjennomføre, men som vi likevel gjennomførte fordi vi var nysgjerrige, vitebegjærlige, oppfinnsomme, kreative, alle de kvalitetene som bringer menneskeheten fremover. Månelandingen, i likhet med deler av kulturlivet, brakte med seg betydelige næringsmessige gevinster i form av ny teknologi og kunnskap (ref. det stadig tilbakevendende mantraet «kultur og næring»), men det var innovasjon og lidenskap og en kraftig dose kreativ galskap som utgjorde selve forutsetningen for prosjektet. Næringsaspektet var en bonus.

Kunst og kultur er altså noe man først og fremst bør satse på fordi det både rører ved noe grunnleggende viktig i oss, kanskje særlig i et sekularisert samfunn, og bringer oss videre. Men man skulle tro at det materialistisk orienterte Frp i det minste ville se det økonomiske potensialet i for eksempel en «ny Quart-festival», om det skulle dukke opp en slik idé. For Quart begynte også som et smalt, nyskapende prosjekt, og ble i kraft av sin kvalitet Norges viktigste festival, en pengemaskin for byens næringsliv, og en uvurderlig reklame for Kristiansand, til tross for mangelfull støtte fra politikerne.

Kristiansand trenger positivitet, innovasjon og kreativ energi. Frps politikk representerer det motsatte av disse verdiene. Frp er det eneste norske partiet som er fundert på en grunnleggende negativ livsholdning, og en innføring av partiets kulturpolitikk vil være en katastrofe for Kristiansand, og dermed for hele landsdelen.