Endringen av byen bør derfor ikke reduseres til tekniske spørsmål om takhøyder og utformingen av bygg og infrastruktur. Sosiale og kulturelle aspekter ved den utviklingen vi alle er en del av, bør også komme fram.

Det er selvsagt viktig ut fra det som skjer nå, at en diskuterer og vurderer hvordan byen påvirker de som bruker den. Gater og bygg, enten vi snakker om Gnisten, Kilden eller ny Vågsbygdvei, vil påvirke innbyggere og besøkende i fremtiden. Byens utforming påvirker hvordan den oppleves, og hva folk kan gjøre her. Se bare på hvordan bybanen i Bergen nå endrer både opplevelsen og bruken av byen, hvordan forstedene kommer nærmere byen og hvordan områdene rundt stoppeplassene øker i verdi.

Det er også dette fokuset, altså effekten av den fysiske utformingen, som dominerer debatten om de mange utbyggingsprosjektene her i Kristiansand. Gjennomgangstonen er hvordan kommune og utbyggere kan legge til rette for bedrifter, beboere og besøkende gjennom utbyggingen av byen og dens omland.

Svaret på enhver utfordring ligger imidlertid ikke i å bygge. Og det tjener bare utbyggerne hvis debatten kun handler om hvor mye og hvordan en skal bygge ut. Det kan dessuten være mye dyrere å bygge, enn å vurdere hvordan en kan utnytte den eksisterende infrastrukturen på en bedre måte.

En by er ikke bare en fysisk bakgrunnsramme som mennesker tilpasser seg. Innbyggere og besøkende til Kristiansand har også følelser for byen og bruker den på sin måte. Vi har våre egne meninger om hva som kjennetegner byen, hva som hører til og hva som ikke hører til, hva man kan gjøre og hva man ikke kan gjøre her. Det er utfordrende å tak i hvordan folk opplever byen, men dette betyr bare etter mitt syn at planleggerne må anstrenge seg enda mer for å skaffe seg denne kunnskapen.

På sitt beste tar planleggingen utgangspunkt i menneskers opplevelser og ønsker. Selve planleggingsprosessen kan da, gjennom den form og det språk den anvender, bli en viktig arena for et offentlig ordskifte om hva byen skal være og ikke være. På sitt verste filtreres bare innbyggernes opplevelser gjennom høringer av planer som de i liten grad føler eierskap til. Engasjementet uteblir. Dette har også vært et problem i arbeidet med kvadraturplanen, til tross for iherdig innsats for å få til en dialog med innbyggerne, eksempelvis gjennom byplankafeer.

Det er selvsagt et spørsmål om ressurser når en skal vurdere hvilken kunnskap som skal danne utgangspunkt for planleggingen, men dette handler også om prioriteringer. Gjennom samfunnsvitenskapelige metoder er det fullt mulig å skaffe seg bedre kunnskap om innbyggere og besøkendes opplevelse av Kristiansand og ønsker for byens utvikling. Samfunnsvitere har kompetanse på hvordan en kan la ulike aktører komme til orde og hvordan denne kunnskapen kan systematiseres og gjøres relevant. Norsk institutt for by— og regionforskning har til og med utviklet en egen veileder for hvordan såkalte sosiokulturelle stedsanalyser skal gjennomføres og hvordan denne kunnskapen kan anvendes i en planleggingsprosess.

Slik kunnskap som søker å ta utgangspunkt i det levde liv, ville selvsagt være nyttig og relevant inn i den dramatiske endringsprosessen som Kristiansand nå er inne i. Kvadraturplanen har forholdt seg til 41 utredninger og tidligere planer i et imponerende og omfattende arbeid. En kunne likevel ønsket seg en studie som ikke bare så på enkeltgruppers behov i forhold til avgrensede tema, men som søkte å få fram hvordan byen i sin helhet fremstår for dem som bruker den, og hvordan kristiansandere ønsker at byen skal utvikle seg. Uten en slik kunnskap risikerer man å bruke mye penger på utbyggingsprosjekter som fungerer som sosiale eksperimenter; hvor en bare får håpe at de menneskene som bruker byen i fremtiden fortsatt kjenner seg igjen og er glad i byen sin.