I avisen Lindesnes skrev jeg nylig:

«Hovedprinsippet i et demokrati er at politikerne er folkets delegerte – de representerer sine velgeres vilje. De skal ikke ha egen makt eller egne interesser. Tilbake til antikkens politiske tenkere, finner vi advarselen mot egeninteressen for makt og posisjoner – hvis politikeren fremmer sin egen makt, er han pervertert, sier Aristoteles».

I Mandal har KrF valgt et samarbeid med venstresiden. På tross av at KrFs partnere på ikke-sosialistisk side i hele forrige periode oppfattet det slik at det eksisterte en avtale om fortsatt samarbeid, har altså KrF valgt motsatt. Dette reiser prinsipielle spørsmål om mandat: Har KrF et mandat fra sine velgere til å gjøre dette?

For å avgjøre om svaret er ja eller nei, må vi se på hva velgerne fikk beskjed om fra sine kandidater i KrF. Ble det eksplisitt sagt at partiet ville stille seg like åpent til et samarbeid til venstre som til å fortsette det eksisterende samarbeidet? Kun hvis svaret på dette er ja, kan vi si at et mandat forelå. Fra Lindesnes’ og Fædrelandsvennens omtale av dette spørsmålet, virker det klart som at en slik beskjed ikke var gitt til velgerne på forhånd. Tvert om virker det som om man ga inntrykk av at partiet hadde borgerlig samarbeid som naturlig prioritet. Det er jo også det logiske, gitt at KrF er et ikke-sosialistisk parti.

Ideologisk sett er kristendemokratiet bygget opp rundt individets frihet, de naturlige fellesskap i samfunnet og deres frie stilling, familiens og sivilsamfunnets primat og subsidiariteten – som rett og slett betyr at statens makt aldri er primær, men støttende (subsidiere betyr å støtte) der sivilsamfunnet og den enkelte trenger det. Staten kommer aldri først, og politikkens sfære er begrenset.

I Kristiansand svarte KrFs leder Jørgen Kristiansen slik da han ble tilbudt ordførerjobben av Ap sent på valgnatten: «Jeg ville ha mistet all troverdighet om KrF hadde gått inn på dette … for oss er politikk viktigere enn posisjon». (Fædrelandsvennen, 14.9.2011, s. 13).

Også avtroppende fylkesordfører Thore Westermoen fikk tilbud fra Ap om å bytte side mot å kunne fortsette som fylkesordfører, leser vi i Kommunal Rapports siste nummer. Han svarte som Kristiansen at dette ikke ville være riktig og at det er viktig å styrke borgerlig samarbeid med tanke på stortingsvalget i 2013. I Mandal har KrFs valg til venstre ført til mye protest. «Judas-partiet» og «vingle-partiet» er betegnelser i leserinnleggene. Velgerne føler seg lurt og etterlyser konkrete fakta om hvorfor man velger sosialistisk.

Tildragelsene på Sørlandet er viktige også på nasjonalt nivå. Hvilket mandat har partiet fra sine velgere? Kan man like gjerne gå i en sosialistisk som en ikke-sosialistisk koalisjon? Jeg går ut fra at alle innser at partiet må informere sine velgere om hvor man planlegger å gå, foran valget. At dette ikke var klart for Mandals velgere, er en sak. Men foran stortingsvalget 2013 skal det være en rikspolitisk prosess i partiet for å avgjøre dette spørsmålet. Da får man altså beskjed før valget, men til valget i 2009 var det ingen som kunne svare på dette. At dette er helt uakseptabelt for velgeren, ser vel alle, selv om det gir maksimale muligheter for hestehandel.

Men det som er mest problematisk, er tanken om at partiet like gjerne kan gå til venstre som til høyre. Kristendemokratisk ideologi er klart ikke-sosialistisk. På det strategisk-politiske plan er det helt klart at målet er et samfunn der statens makt er begrenset og samfunnet bygges nedenfra, individ og naturlige fellesskap kommer først og er bestemmende for hvor politikkens grenser går. Subsidiaritetsprinsippet er det selve bærebjelken i kristendemokratiet. Det er derfor helt unaturlig at partiet går i regjering med sosialistiske partier. Man trenger ingen rikspolitisk prosess for å komme til denne konklusjonen. Den følger av de ideologiske prinsipper.

På taktisk nivå, for å få makt, kan KrF selvsagt satse på å få en vippeposisjon. Men er det riktig, særlig for et parti som mener seg moralsk forpliktet, å maksimere makt à la Machiavelli? Hvis makt er hensikten, men uten utsikt til å gjennomføre ideologien? Her ligger essensen i min innvendig: et samarbeid med partier som er fundamentalt forskjellige i sin ideologiske innretning, kan rett og slett ikke gi politisk uttelling som er verd kompromisset.

Det er derfor ikke noe behov for en rikspolitisk prosess i KrF for å finne ut om man skal gå i sosialistisk eller borgerlig retning. Svaret er gitt allerede.