Jeg har møtt mange av dere i mitt hittil femten år lange yrkesliv som journalist. Jeg føler med dere. Dere har så mye å passe på, så mange hemmeligheter dere av ulike årsaker må vokte. Av og til er det edelt og viktig å vokte slike hemmeligheter. Rikets sikkerhet, sensitive forretningshemmeligheter eller sårbare enkeltindividers personopplysninger skal man passe godt på.
Men jeg vet at mange av dere nages av tvil om hva som er riktig. At mange av dere i praksis skjermer en inkompetent sjef, en gal avgjørelse, et svakt beslutningsgrunnlag. Noen av dere dekker rett og slett over korrupsjon. Jeg har møtt dere i andre land, i regjeringsapparatet i Norge, og det siste året har jeg møtt dere lokalt i Kristiansand og i Sørlandsregionen.
Jeg tenker mye på dere og ansvaret dere har fått. Jeg kan ikke uttrykke det til dere alle individuelt, annet enn når noen av dere sprekker og kommer til meg personlig. Men jeg vil bruke denne anledning til å henvende meg til alle på likt.
Jeg tenker på dere i Cultiva som nektet å offentliggjøre presentasjonen fra konsulentene i Oxford Research som var grunnlaget for den omstridte strategiendringen i vår. Dere hemmeligstemplet den. Fædrelandsvennen klaget, og det var ikke lovlige grunner til å opprettholde hemmeligholdet.
Powerpoint-presentasjonen måtte vises fram. Og i ettertid spør folk seg hvorfor dere la lokk på den i utgangspunktet. Det er ikke lov til å hemmeligholde noe fordi det er flaut, eller fordi man vil unngå en diskusjon om den faglige kvaliteten på et konsulentarbeid man har betalt dyrt for.
Vi har en del lukkede rom i Norge. I Kristiansand har vi flere enn vi har godt av, og det må være en viktig oppgave, både for vår avis og alle andre borgere, å sørge for å slippe litt lys og luft inn på disse stedene. Dere som jobber med hemmelighold har også et personlig ansvar for å forvalte dette riktig. Forsøk å kjenne litt på sommeren, prøv å trekke fra gardinene og åpne vinduene. Det er godt med frisk luft.
Jeg samler på postjournaler og erfaringer med åpenhet og innsyn. Kristiansand er både er en versting og samtidig en av de beste i klassen når det gjelder åpenhet. Postjournalen til kommunen er ålreit. Og jeg la merke til at Cultiva begynte veldig bra med åpenhetspraksis da Ellen Horn var styreleder. Kilden er også gode på dette. Men dessverre har det gått gale veien med Cultiva og åpenhet etter at Ansgar Gabrielsen overtok som styreleder. Det er paradoksalt, siden han fremstod som en forkjemper for åpenhet i forvaltningen den gang han var en sentral Høyre-politiker. Det siste trekvart året har styremøter blitt lukket, høringsprosesser avlyst, dokumenter ulovlig hemmeligholdt og postlistene ikke blitt skikkelig ført.
Det er i slike stunder, kjære hemmeligholdere, at jeg lurer på hva dere tror dere oppnår. Den der bakromsforhandlingen om den store tomta ved siden av Ikea, som havnet hos Ingvar Kamprads private eiendomsfirma, den kunne jo ikke være skjult for alltid? Den der fortrinnsrettavtalen Havna hadde med Colorline, den måtte jo komme for en dag en gang?
«There is a crack, a crack in everything. That’s how the light gets in,» synger Leonard Cohen. Sangen handler om noe annet, men setningen er et mantra for gravejournalister. Noen vil før eller siden snakke. Et dokument vil før eller siden komme på avveie.
Det finnes noen lyspunkter, og noen som dere hemmeligholdere kan lære av. Sykehusdirektør Jan Roger Olsen og fagdirektør Per Engstrand fortjener blomster! Sørlandet Sykehus har det siste året blitt utsatt for en hel mengde spørsmål om innsyn i brev, prosesser og pasientskadesaker. Dette har sykehuset håndtert på en forbilledlig måte. Nå går det raskere å få svar, og svarene vi får er bedre. Sykehuset har lært at hvis det er sensitive opplysninger i et dokument, kan man sladde ett eller flere ord, i stedet for å hemmeligholde hele saken. De har skjønt at på sikt vil åpenhet føre til kvalitetsbevissthet, og etter hvert økt tillit til institusjonen.
Hvorfor er det motsatt på UiA? Det er merkelig at UiA som landets eneste universitet fortsatt ikke kan offentliggjøre sin postjournal i søkbart format på internett. UiA har et knippe utmerkede bibliotekarer og arkivarene som kan løse dette hvis ledelsen vil. Jeg håper universitetsledelsen tar seg tid til å spise is med dem i sommervarmen.
Hos kommuneadministrasjonen later bevisstheten om offentlighetsloven til å være i orden. Men for noen år siden bestemte politikerne seg for å legge mange av de mest attraktive eiendommene i byen over i et selskap de kalte Knas. Plutselig har viktige deler av byutviklingen blitt unntatt offentlighet og flyttet inn i et AS med kommersielt mandat. Riktignok sitter det politikere i styret, men uten at andre kan se hva de driver med. Ønsker man at virksomheten fortsatt skal etterleve prinsippene i offentlighetsloven, kan politikerne bestemme det. Jeg vet ikke om man har ønsket mer hemmelighold, eller om man bare har glemt hele problemstillingen. Men jeg vet hva konsekvensen er. Her har man etablert et nytt, lukket rom.
Kjære hemmeligholdere, og kjære politikere: Det er ærlig talt lite å være redde for. Åpenhet fører til at feil blir luket bort på institusjonene. Åpenhet gir bedre prosesser og dermed styrket legitimitet når omstridte beslutninger må fattes. Man motvirker korrupsjon. Pressen kan gjøre jobben sin på et bredere og bedre grunnlag og gjør forhåpentlig dermed færre feil. Jeg gleder meg til den kommunevalgkampen dette blir valgkampsak i Kristiansand og andre sørlandskommuner. Da skal jeg synge Cohen-låter hele veien til valglokalet:
«Democracy is coming …»