Etter et halvt års revolusjonære tilstander i Nord-Afrika har optimismen og håp om en politisk vårløsning kjølnet og skapt frykt for neste og enda blodigere omgang i afrikansk historie. Det er fortsatt uro i Tunisia hvor det hele startet, og det er ennå ikke bestemt når det skal holdes demokratiske valg. Hæren har makten i Egypt og Nato-alliansen føler en voksende politisk påkjenning i krigen mot Libyas Gaddafi som har ført til at blant annet Norges jagerflyinnsats i Libya reduseres.

Den britiske flåtesjefen har sagt at dersom krigen fortsetter utover høsten, må det bli tale om nye politiske avgjørelser om marinens innsats, mens hans franske kollega har varslet regjeringen om at hangarskipet har Charles de Gaulle som opererer utenfor kysten av Liberia, må trekkes tilbake for vedlikeholdsarbeid.

Men det som virkelig avdekket Europas stadig svakere innsats i Libya-krigen var den amerikanske forsvarsminister Robert Gates’ uttalelser da han nylig forlot sin stilling. Det er betegnet som et politisk tordenskrall.

Til å begynne med stolte europeerne på at USA ville lede operasjonene mot Gaddafi. Selv under Nato-kontroll stoler europeerne fortsatt på at USAs krigsmaskin kan identifisere militære mål og sørge for etterfylling av brennstoff til kampflyene. Amerikanske eksperter ble i all hast sendt som forsterkninger til Nato-basen i Napoli. Som Robert Gates ironisk sa forleden:

Historiens mektigste militære allianse har bare vært 11 uker i kamp mot et militært svakt rustet regime i et tynt befolket land. Likevel mangler allierte land allerede ammunisjon og krever at vi skal levere enda mer for å dekke mangelen.

Årsaken til slike forhold er ingen hemmelighet.

De fleste europeiske land bruker for lite penger på forsvaret, og det som brukes er ofte bortkastet. At europeerne vil kjempe militært og politisk med tusenvis av soldater i et så fjerntliggende land som Afghanistan kan diskuteres. At de skulle gå trett av en begrenset luftkrig mot mål i Europas grenseland tyder på at noe langt viktigere er gått tapt.

Ifølge Gates’ analyse har Libya avslørt en ubehagelig kjensgjerning om Nato. Alliansens styrke bestemmes i alt vesentlig av hva USA er villig til å sette inn.

Uten USA, er den militære slagkraften til alliansens største europeiske medlemmer – Storbritannia og Frankrike – begrenset. Og som Gates påpekte: Europeerne bør ikke ta amerikansk engasjement for gitt.

Det ledende britiske tidsskrift The Economist peker på at Robert Gates riktignok er en av USAs siste kalde krigere som har hatt en politisk toppstilling. En ny generasjon av politiske ledere kan riktignok ikke dele hans hengivenhet overfor Nato, men som endog kan betrakte alliansen som en byrde.

Med mindre Europa øker innsatsen, «blir Nato kollektivt sett militært irrelevant» med «en svak og dyster fremtid».

Nato ble skapt i 1949 for å stanse den sovjetiske trusselen mot Vest-Europa og seiret i og med sovjetsystemets sammenbrudd i 1991. Men avviklingen av den kalde krigen førte til at USAs sikkerhetspolitiske interesser har skiftet fra Europa til Midtøsten, Sørøst-Asia og Kina. Etter amerikansk oppfatning bør Europa ta vare på sin egen sikkerhet.

Men finanskrisen innebar at europeiske land måtte skjære ned de militære utgiftene. Bare tre europeiske Nato-land innfrir forpliktelsen om at to prosent av bruttonasjonalbudsjettet skal gå til forsvaret. Storbritannia, Frankrike og Hellas bruker to prosent, mens flere andre medlemmer bruker under en prosent, mot USAs fem prosent.

Libya er en advarsel for alliansen. USA ville ikke ha førerollen i krigen mot Gaddafi; endog plassen i baksetet kan bli tvilsom i fremtiden. Etter amerikansk oppfatning burde den sørlige delen av middelhavsområde være av primær europeisk interesse. Hvis de ikke kan gripe inn her, hva er da vitsen med å bruke 275 milliarder dollar på forsvaret?

Mer enn noen gang bør Europa få mer ut av forsvaret. De har flere soldater enn USA, og budsjettene er fordelt på en rekke armeer, mariner og flyvåpen. Europa produserer 20 forskjellige stridsvogner, seks typer angrepsubåter og tre typer kampfly. Med militærutgifter som stiger raskere enn inflasjonen, må europeiske allierte ganske enkelt økonomisere gjennom et samarbeid som over tid og med hjelp av europeisk integrasjon kan føre fram til en europeisk hær.