Jeg bor i Kristiansand, men jobber som journalist og researcher for NRKs Brennpunkt-redaksjon i Oslo. En del saker jeg undersøker når aldri publisering, enten fordi de ikke er gode nok, fordi de ikke passer i vårt format eller fordi undersøkelsene viser at tipsene simpelthen ikke medfører riktighet. Men av og til lager vi saker vi er stolte av og mener er viktige for samfunnet.

Dette arbeidet har ført meg i kontakt med mange ulike offentlige etater. Jeg har søkt innsyn i saksmapper og brev hos de fleste departementene, et utall direktorater, fylkesmenn og kommuner de siste årene. Og etter at jeg flyttet til Kristiansand, har jeg også bedt om en del dokumenter herfra. Praksisen forbauser meg. Her eksisterer en sunn og svært god praksis på åpenhet side om side med et lukket system som jeg velger å tro er langt fra politikernes intensjoner.

For å ta det positive først: Kommuneadministrasjonen i Kristiansand holder seg med et sentralt plassert og åpent informasjonskontor for dem som vil besøke kommunen personlig. I tillegg har Kristiansand en nettportal der man kan søke i møtereferatene fra både bystyret, formannskapet, byutviklingsstyret, kulturstyret med mer. Dette er forbilledlig løst. Det finnes mange kommuner i Norge som bør lære av Kristiansand på dette området.

Mer skryt: Kristiansand kommune har en elektronisk postjournal som er tilgjengelig på nett. Den er innholdsrik, den er gratis og du trenger ikke registrere deg for å ta den i bruk. Her finner man alle inn— og utgående brev til kommunen. Man bestiller brevene med et par klikk, og så er det opp til kommunens saksbehandler å vurdere om du kan få innsyn. Kristiansand er etter mitt skjønn forholdsvis raske og åpne sammenlignet med en del andre kommuner.

Noe kan selvsagt bli enda bedre. Et foregangseksempel er Oslo kommunes plan- og bygningsetat, som har en nettportal der man kan søke opp alle adresser i Oslo basert på adresse eller gårds- og bruksnummer. Når man velger en adresse, får man ikke opp et saksnummer eller en postjournal, men alle faktiske brev til og fra kommunen som berører byggesaker på denne adressen. Dermed er tilgangen til informasjonen umiddelbar, og ikke avhengig av saksbehandleres skjønn.

Men Kristiansand har en annen side ved sin åpenhetspraksis som dessverre trekker i helt motsatt retning.

Politikerne her har valgt å flytte en del forvaltning over i kommunalt eide foretak. Det kan være gode grunner til dette, og jeg skal ikke legge opp til en privatiseringsdebatt nå. Mitt anliggende er at når politikere foretar slike grep, så må det gjøres en vurdering av hvordan offentlighetens innsyn påvirkes.

Kristiansand Næringsselskap (KNAS) er et viktig eksempel. Selskapet er opprettet for å gjennomføre kommunens næringspolitikk på viktige områder, og forvalter verdier for om lag trekvart milliarder norske kroner. Når forvaltningen av disse eiendommene ble flyttet over i KNAS, sluttet man å føre en offentlig tilgjengelig postjournal for forvaltningen av eiendommene. I tilfellet KNAS er det mulig at det finnes lovhjemmel for et slikt unntak i den nye Offentleglova. Eierne kan imidlertid innføre den graden av åpenhet de ønsker.

Et annet eksempel er Kristiansand Kino. Dette er et heleid kommunalt selskap som her i byen befinner seg i en monopolsituasjon på sitt område. Kinoen fører ingen postjournal. Det er bra at man kan spørre kinodirektøren dersom man lurer på noe, men dersom en lokal journalist vil ha all korrespondansen mellom kinoen og for eksempel håndverkere som har arbeidet med å pusse lokalene opp de siste årene, da trenger man en postjournal. En slik journal er det sentrale verktøyet for journalister og andre borgere for å skaffe seg innsyn.

Jeg kan nevne arrangementet Tall Ships Races, som vil koste store beløp og sikkert bli en fin fest. Etter en del masing fører de nå en journal over sin brevpost. Men loven stiller enda strengere krav enn dette. All e-post og annen elektronisk kommunikasjon som inngår i arbeidet med driften skal registreres for ettertiden. Journalister og vanlige borgere skal kunne kikke dem i kortene. Dette krever loven fordi selskapet er mer enn 50 % kontrollert av det offentlige, og da skal offentligheten ha innsyn i driften.

Eller hva med Kristiansand Havn? I Kristiansand Havn KF mener man at alle avtaler dette kommunale foretaket inngår med andre parter, automatisk er unntatt offentlighet. Hvor tar de det fra? Jo, fra en uttalelse Fylkesmannen i Vest-Agder kom med før den nye Offentleglova trådte i kraft i 2006, som gjaldt én konkret sak den gangen (Fædrelandsvennens søknad om innsyn i avtalene med Color Line). Det holder ikke fire år senere, for andre saker og med en ny lov på plass.

Etter den nye Offentleglova er alle offentlig eide eller offentlig kontrollerte rettssubjekter underlagt de samme forpliktelsene som stat, fylke og kommune. Unntakene er få og strengt regulert.

Det finnes lyspunkter. Cultiva fører en god journal, og har sitt eget system for dette. Et annet positivt eksempel er kulturhuset Kilden. Kilden er opprettet som et eget selskap, men likevel har man valgt å integrere Kildens postjournal i det utmerkede elektroniske systemet Kristiansand kommune allerede har. Flere av de kommunalt eide foretakene kan gjøre det samme, om politikerne vil det.

Vi journalister forteller ofte om ting som ikke er som det skal. Hvis alt vi så på vår vei gjennom livet var slik som det vi sender på tv-nyhetene eller skriver i avisspaltene, ville verden vært veldig dyster. Heldigvis ser vi mye som fungerer, og vi er kanskje ikke flinke nok til å fortelle om det. Når vi i pressen har et negativt fokus, så kan ansatte i det offentlige bli engstelige for å åpne arkivene sine.

Den angsten må overvinnes. Åpenhet styrker tilliten til de prosessene som foregår. Det er kort sagt en av demokratiets grunnsteiner.