Skal puppen styre debatten?

KRONIKK : I debatten etter Lise Christensens kronikk i Fædrelandsvennen om hvem som skal eller bør være hjemme med barna, skriver kjønnsforsker og doktorgradsstipendiat Helle I. Mellingen ved Likestillingssenteret på UiA:

Jeg er en av de feministene Lise Christensen er så rasende sint på, som syntes det var flott at far fikk lang tid med barnet vårt, og som syntes det var godt å begynne på jobb etter et halvt år.

Hun sendte følgende kronikk til Fædrelandsvennen i forbindelse med den nasjonale debatten rundt likestillingsminister Audun Lysbakkens bok, der hun skriver hvorfor amming og biologi ikke er grunn nok til at mor skal ha hele foreldrepermisjonen.

Likestillingsminister Lysbakken har den siste uken provosert ammeforkjempere både over det ganske land ved å antyde at ikke alle kan og vil fullamme barna så lenge som de offisielle rådene tilsier.

Likestillingsministeren har blant annet blitt sterkt kritisert av KrF-leder Hareide, som i debatt på NRKs Aktuelt mandag 24.10, mente at Lysbakken sviktet sin rolle som barneminister, fordi det beste for barnet i følge rådene altså er mye amming lenge. Å velge å gjøre noe annet enn de offisielle rådene foreskriver, er å nedprioritere barnets behov, var Hareides budskap. Derfra er veien kort til en moralistisk kritikk av mødre og fedre som velger utradisjonelt.

For meg som kjønnsforsker blir det tydelig hvordan argumentasjonen raskt dreier inn på en kroppslig biologisk realitet: mor er fortsatt den eneste som kan amme barn, og både brystmelk og kroppslig tilknytning er bra for barnet. Selv om flere har påpekt at det faktisk går bra med de fleste barn også uten pupp, er det ingen som bestrider at morsmelk har helsefordeler, eller at amming er del av en kroppslige morserfaringen far ikke har tilgang til.

Biologi blir grunnlaget for moralske vurderinger og får gjennomslagskraft på en måte man sjelden ser i andre diskusjoner. Kvinners tilgang til prevensjon gjennom p-piller og annen hormonell prevensjon er et eksempel på hvordan noe som strider mot «biologiske realiteter» knytta til kjønn, allikevel har fått gjennomslag. Kvinners rett til kontroll over sin egen kropp og fruktbarhet var ingen biologisk sannhet, tvert i mot, men ble oppnådd på 1960-tallet etter en lang politisk kamp.

Koblingen mellom natur og moral finner man hos ulike filosofer siden antikken, gjennom begreper som naturrett og skaperordning. Felles for disse er at de mener at etiske og moralske normer kan avleses i naturen, og derfor er gitt en gang for alle. Hos enkelte, som Thomas Aquinas, speiler naturen også Guds vilje, slik at naturen åpenbarer religiøse sannheter, og slutningene får enda større moralsk tyngde. Mange tenkere, blant dem den britiske filosofen Hume, har senere pekt på faren ved å trekke slutninger om hvordan vi som mennesker bør handle ut fra det som framstår som udiskutable og naturlige sannheter om hvordan verden faktisk er.

Slike naturlige sannheter er allikevel i stadig bevegelse.

Senest i en kronikk i Aftenposten den 25.10 ble det stilt spørsmål ved helsemyndighetenes offisielle råd om hvor lenge barn bør fullammes. Som annen vitenskap, er vitenskapen knyttet til helsegevinst av morsmelk og amming ikke gitt en gang for alle, og det kan være vanskelig å orientere seg i hva som faktisk er de «biologiske realitetene» for noen og enhver. Så er det heller ikke bare den vitenskapelige forståelsen av kropp og kjønn som naturaliserer kjønnsdelte foreldreroller.

Gjennom å framheve morsinstinktet som grunnlag for sin posisjon i debatten, ser vi at kvinner tar utgangspunkt i egen kropp for å forsvare og underbygge en tradisjonell morsrolle.

I debatten ser jeg stadig at morsinstinktet forstått som kroppslig realitet og forskjell, naturaliserer én særskilt måte å være mor på, og legitimerer at far tillegges en mer perifer rolle i foreldreskapet.

Opplevelse av morsinstinkt har antakelig sammenheng med hormoner som løses ut i kroppen under graviditet, ved fødsel og i den første tiden etterpå. Samtidig ser det ut til at menn som blir fedre gjennomgår tilsvarende hormonelle prosesser. Kvinnekroppen kan overhode ikke underslås i debatter om foreldreskap, permisjoner og ammetid. Det er allikevel grunn til å peke på at dersom morskroppens biologi alene setter den moralske standarden for den gode forelderen, blir rommet for å fylle farsrollen svært trangt.

Kanskje er det riktigere å snakke om foreldreinstinkt, og dermed i større grad anerkjenne fars rolle i omsorgsarbeidet og hans stemme i diskusjonene? Dersom graviditet og amming alene skal få definere hvordan man er gode foreldre det første året, går man lett glipp av andre viktige prosesser, andre «biologiske sannheter» enn dem man tar for gitt.

Ammeeksperter bidrar til kunnskap og kompetanse som nybakte foreldre og deres spedbarn har stor nytte av. Det er etter mitt syn allikevel problematisk dersom ammeideologi alene skal styre foreldres valg og offentlige prioriteringer når det gjelder fordeling av permisjon og tid sammen med de minste barna. De biologiske og kroppslige argumentene må suppleres med refleksjoner rundt andre konsekvenser valgene får, både for den enkelte familie og for samfunnet.

Hvilke rutiner for barne— og omsorgsarbeid etableres under permisjonstid, og i hvor stor grad beholdes de de når permisjonen er over? Hvilke samfunnsmessige konsekvenser får ulikestilte permisjonsordninger? Vi trenger kunnskap om både helsemessige, sosiologiske og samfunnsmessige konsekvenser før vi konkluderer med at mors biologiske fortrinn gir henne en moralsk plikt og rett til å ta større ansvar i omsorgsarbeidet.