Sørlandet sykehus er inne i en skjebnetid. Det viser de mange innleggene i Fædrelandsvennens debattspalte. Uroen skyldes i hovedsak to ting: Sykehusene i Oslo er slått sammen for å spare penger, men motsetter seg å få færre oppgaver og mindre ressurser enn hittil.

Samtidig er vi inne i et tidsskille i tenkningen om kvalitet, der det for tiden pågår haugevis av utredninger som skal sikre norske pasienter behandling med best mulig kvalitet. Av og til kobles disse to forholdene, med argumenter om at alt har høyere kvalitet i Oslo. Men det stemmer ikke alltid, mener sørlandslegene.

I tillegg foregår det en planlegging i det stille for å gjennomføre Samhandlingsreformen, som skal overføre oppgaver fra sykehusene til kommunene innen behandling av eldre og kronikere. Til sammen er disse forholdene sterke drivere i å endre dagens sykehus.

I det lyset blir det gammelmodig og ute av takt med tiden når debattanter fra arendalsmiljøet terper på den gamle leksa om at det skal være to likeverdige sykehus i Arendal og Kristiansand. Ingen av de to sykehusene kan fortsette som før. Begge tvinges til å endre seg som følge av presset utenfra. Spørsmålet er ikke om men hvordan de skal endres. Det er dette veiskillet sykehuset står ved.

Til nå har sykehusledelsen vært fullstendig taus, og mange frykter at den ikke skal vise tilstrekkelig handlekraft til å sikre at sykehusene på Sørlandet utvikler faglig tyngde til å matche de nye kvalitetskravene og sentraliseringspresset fra Oslo. Fagmiljøene stagnerer, og er i ferd med å sakke akterut, mener tidligere klinikksjef Pål Friis.

Flere av debattantene har kritisert ledelsen på Sørlandet sykehus for å være passiv og unnvikende, med fare for en gradvis nedbygging av begge sykehusene i Arendal og Kristiansand som resultat.

Det er ikke selvsagt at Sørlandet sykehus verken skal ha spesialisert kreftbehandling eller avansert karkirurgi, nyfødtmedisin eller hjertemedisin. Om slik behandling fortsatt skal gis på Sørlandet er et politisk valg vel så mye som et faglig, påpeker Vest-Agder legeforening. Følgelig etterlyser legeforeningen en sterk og uttalt vilje hos sykehusdirektør Jan Roger Olsen til å lage en strategi som sikrer at denne avanserte behandlingen forblir her, og ikke sentraliseres til Oslo. Han må gripe muligheten for vekst nå som den fins, men er truet, mener de.

Tiden er over da Sørlandet kan forvente å få oppgaver takket være vår usentrale plassering i utkanten av Helse Sør-Øst, sier Friis. Det var på bakgrunn av dette at vi fikk hjertesenteret (PCI) i Arendal og Senter for kreftbehandling i Kristiansand. Men tiden for å tenke slik er definitivt over nå som fagmiljøene i Oslo slåss for egen overlevelse, påpeker han.

Følgelig trenger Sørlandet sykehus en offensiv strategi for å møte alle disse truslene. Men Olsen velger å forbli taus.

Som en følge av at sykehuset unnlater å samle kreftene om den felles utfordringen, fortsetter den indre kampen på sykehuset. I stedet for å lage et kraftsenter av Sørlandet sykehus, setter Olsen de faglige miljøene på sykehusene i Arendal og Kristiansand opp mot hverandre i en evindelig tautrekking om fordeling av oppgaver og ressurser, slår legeforeningen fast. Slik mister legene, særlig i Arendal, motivasjonen og gnisten og troen på framtiden. Det fører til rekrutteringssvikt og vikarinnleie, som hittil har gitt tre alvorlige episoder med feilbehandling av nyfødte barn i Arendal. Som en følge av at det ikke er mulig å opprettholde den faglige kvaliteten i ferien, er barneposten i Arendal sommerstengt for andre år på rad. Det styrker mismotet på sykehuset og følelsen av gradvis å bli plukket fra hverandre bit for bit.

Tautrekking mellom sykehus kan være livsfarlig. Helsetilsynet har nylig påpekt hvor viktig det er å ha klare regler for utvelgelse og videresending av antatt kompliserte fødsler ved norske sykehus, ettersom risikoen for svikt er så stor. Tilsynet mener sykehusene har for høy terskel for overflytting av fødende til høyere nivå etter at pasienten er blitt innlagt i en fødeavdeling fordi de ansatte opplever det som et nederlag å overflytte pasienten til en annen institusjon. Den samme tenkningen lå til grunn da sykehuset i Bodø grovt feilbehandlet en rekke kreftpasienter i fjor. Slik kan kamp og prestisje true pasientens liv og helse. På Sørlandet vet vi at langt flere vestegder enn austegder får strålebehandling i Kristiansand.

Den nylig avsluttede utredningen om fremtidens slagbehandling er det kanskje tristeste eksemplet på manglende vilje til å ta strategiske valg for Sørlandet sykehus. Først ble utrederne invitert til å lage sin drømmemodell, for deretter å få høre at de verken får en krone eller legestilling ekstra. Fagfolkene i Arendal føler seg, med rette, grundig lurt, og aggresjonen har økt tilsvarende. Det har skjerpet motsetningene innad på sykehuset.

Som en følge av de mange kvalitetskravene for både kreftbehandling, fødeomsorg og andre fag som strømmer på fra nasjonalt hold, kreves det at avansert behandling samles i større enheter på hvert sykehus. I mange tilfeller er kravet at slikt samles i Kristiansand, mens det i andre tilfeller er opp til sykehuset selv å fordele oppgavene. Og på noen områder kan Sørlandet risikere å miste eksisterende tilbud. Det er stilt overfor disse utfordringene at Sørlandet sykehus må velge kurs. Å la være, er å åpne for strid og utarming.