Det er mange tusen mennesker det er snakk om. Overraskende nok varierer antallet, avhengig av ulike kilder. Regjeringen opererer med et anslag på 12.000 barn, mens stiftelsen rettferd for tapere mener antallet krigsbarn i Norge er på rundt 8.000. Uansett er det snakk om barn som har norsk mor og tysk far, som var i krigstjeneste i Norge i årene 1940-45. I hele etterkrigsperioden fram til denne dag, har de opplevd fordømmende holdning fra sine medmennesker. Mange av dem har sogar vært utsatt for grove overgrep.
Karin Vildalen ga gjennom Fædrelandsvennen på lørdag et godt innblikk i hva dette dreier seg om. Selv hadde hun en tøff oppvekst i Mandal.
— Fortsatt er det mange som ikke tør å vedstå seg at de er såkalte tyskerunger. Det sitter innprentet i dem fra barndommen av at man skal ligge lavt, ikke stikke seg fram, forteller hun.
Hun minner også om et faktum som ofte blir oversett, men som er uhyre viktig i denne sammenheng, nemlig at da krigen var slutt for de voksne, begynte den for tyskerungene. Gode nordmenn følte seg berettiget til å la sin harme etter fem krigsår gå ut over disse barna, og ikke minst deres mødre.
Det er en billighetserstatning for tort og svie regjeringen nå legger opp til overfor krigsbarna. Billighetserstatning etter norsk standard har aldri vært noen raus affære. Og i dette tilfellet er det snakk om oppreisning på fra 20.000 kroner og opp til maksimalt 200.000 kroner.
Når reaksjonene fra krigsbarna og de som taler deres sak er blitt så kraftige, så beror det selvfølgelig på at det knytter seg uvanlig sterke opplevelser og følelser til dette oppgjøret. Dessuten innser man uten videre at de aller fleste krigsbarn er garantert å ende opp med minimumserstatningen - 20.000 kroner. For hvordan skal man så mange år etterpå kunne dokumentere den urett og de overgrep man var utsatt for i barndom og oppvekst? Slik dokumentasjon er nemlig forutsetningen for å få erstatning ut over minimumsbeløpet.
For de aller fleste vil det være umulig å framskaffe noen dokumentasjon for de overgrep de var utsatt for. Hundsingen og trakasseringen var gjerne knyttet til den vanlige hverdag - på veien til og fra skole og i klasserommet, kanskje ikke minst der.
Det finnes intet pengebeløp som kan gjenopprette skader og lidelser, sorg og savn ved en tapt barndom. Det er likevel fullt forståelig at krigsbarna opplever regjeringens erstatningsopplegg som et nytt overgrep, og vil slåss for en noe rausere oppreisning.