Sosialomsorgen er i hovedsak et anliggende for den enkelte kommune. Det er kommunenes ansvar å sørge for at «den som ikke kan dra omsorg for seg selv» får den hjelp som er nødvendig, heter det i lov om sosiale tjenester. De hjelpetrengende har et lovbestemt krav på hjelp.Dessverre ser vi fra tid til annen eksempler på at kommuner av ulike grunner, hovedsakelig økonomiske, søker å unndra seg dette ansvaret, med det resultat at de vanskeligstilte blir offer for «volley-ballprinsippet» — de blir kasteballer mellom ulike offentlige etater som søker å unngå at klientene faller ned på deres banehalvdel.Det synes som om det er dette prinsippet som stoffmisbrukeren Roy Ove i Vennesla er blitt offer for i sin egen kommune. Han og hans familie stod i går fram i vår avis med historien om hvordan sosialkontoret i Vennesla har overlatt ham til seg selv og hans foreldre når det gjelder å finne husvære til en stoffmisbruker.Lov om sosiale tjenester pålegger kommunen en forpliktelse til å finne midlertidig husvære for den som ikke klarer det selv. I saken Roy Ove ble han i første omgang feilplassert på en ettervernsinstitusjon for rusmisbrukere som har vært gjennom et behandlingsopplegg. Her ble han satt på gaten som følge av at han ikke var rusfri. Fem dagers opphold på et motell var sosialetatens tolkning av hvor langt lovens krav om «midlertidig husvære» strekker seg. Vi tror ikke sosialtjenestelovens voktere hos Fylkesmannen vil si seg enig i det.Selvsagt skal sosialetaten stille krav til klientene, men det smaker av moralisme når sosialsjefen «setter foten ned» fordi hun mener klienten ikke har gjort nok for å skaffe seg bolig selv. Hva er det egentlig man forventer av en rusmisbruker i det lille lokalsamfunnet Vennesla? At den unge mannen skal gå rundt på dørene og banke på og spørre om man har en hybel til en heroinmisbruker? Man må undre seg over hva slags sosial innsikt og forståelse som ligger bak en avvisning på et slikt grunnlag.Vi trekker fram Roy Ove-saken fordi den illustrerer hvor skjøre de rettigheter velferdslovgivningen gir vanskeligstilte er når den skal forvaltes, tolkes og omfortolkes av tjenestemenn i 435 kommuner. Hadde Roy Ove bodd i en annen kommune ville han sannsynligvis blitt tatt hånd om, for det kan neppe være tvil om at Vennesla kommune i denne saken gjør seg skyldig i et lovbrudd.Roy Ove og hans foreldre har tatt belastningen med å stå fram i offentlighet med sin håpløse situasjon. Så kan vi bare spekulere i hvor store mørketall som skjuler seg bak dette tilfellet i det norske sosialomsorgssystemet. For selv om klientene blir gjort oppmerksom på sin klagerett, er dette mennesker i en livssituasjon hvor det å forfølge slike avslag ligger hinsides virkeligheten.