Ingen skal beskylde Venstre for å ta luven fra særlig mange når det gjelder fylkespolitikken på Agder. Partiet er lite og har heller ingen fylkespolitikere i fremskutte posisjoner. Skulle vi gjøre oss morsomme, kunne vi selvfølgelig legge til at det heller intet er å ta luven fra all den tid det nærmest er vindstille i fylkespolitikken, i alle fall i Vest-Agder. Poenget er denne gangen likevel ikke fylkespolitikkens elendighet, men Venstres påpeking av dens mulighet.Det er svært fortjenestefullt at partiet både i Aust— og Vest-Agder forplikter seg til å arbeide konkret og aktivt for økt regionalt samarbeid. Det burde også være et eksempel til etterfølgelse at Venstre ser udogmatisk på spørsmålet om fylkeskommunens opprettholdelse. Vi har med den over 20 år gamle og halvveis gjennomførte reformen med fylkeskommunal forvaltning dessverre havnet i et regionalpolitisk uføre her til lands, og dette kreves det all mulig tankekraft og politisk vilje å gjøre opp for.Derfor oppfordrer vi alle andre partier i de to Agder-fylkene til å følge opp Venstres initiativ. Dersom de store partiene, Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet kunne finne sammen over fylkesgrensen langs de samme linjene som Venstre har fulgt, vil mye snart være vunnet regionalt og kanskje også nasjonalt. For det ser dessverre ut som våre sentrale politikere har valgt å gjøre seg avhengige av lokale innspill for å drive arbeidet med reformer i lokal- og regionalforvaltningen videre.Av de store partiene mener vi at Høyre og Arbeiderpartiet har et særlig ansvar for å finne nye veier i fylkessamarbeidet i vår landsdel. Det er ingen grunn til å legge skjul på at det angstbiteriet som spesielt preger det fylkeskommunale miljøet i Arendal, har utspring i disse to partiene. Hverken Høyres Ove Perry Gjerde eller Arbeiderpartiets Laila Øygarden er å finne på barrikadene for et enklere Agder. Forholdet mellom Aust- og Vest-Agder Arbeiderparti har vært anstrengt i lengre tid på grunn av uenighet om fylkessamarbeidet.Dessverre har denne problemstillingen vært lite fremme i valgkampen. Velgerne interesserer seg merkbart mindre for fylkespolitikk enn for kommunepolitikk. Det er synd, for et tydelig velgervotum til de partiene som vil arbeide for bringe fylkesorganiseringen over i et mer positivt spor, er det eneste som kan bringe bevegelse i materien. Slik sett befinner vi oss nå i en negativ spiral der en lammet fylkeskommune og et uinteressert velgerkorps gjensidig bekrefter hverandre.Lokaldemokratiet har en lang og ærerik tradisjon i Norge. Etter mer en tjue år med direkte fylkesvalg er det bare å konstatere at fylkespolitikken ikke har blitt noen egen sjanger. Den bringer saktens inntekt til en håndfull hel- og halvtidspolitikere, men noe politisk kraftfelt er den så langt ifra blitt. Det burde flere enn Venstres fylkespolitikere innse.