Kampen står mellom Borg-bispen Ole Christian Kvarme på den ene siden og prost Trond Bakkevig og kirkerådets direktør, Erling J. Petersen, på den annen side. Og her gis det ikke ved dørene i en maktkamp hvor både åpne og skjulte maktstrukturer i Kirken mobiliseres.
Kirken er dypt splittet i synet på homofili, og det er spørsmålet om ordinering av prester som lever i homofilt samliv som også splitter bispekandidatene. Ole Christian Kvarme er den eneste av kandidatene som nekter å ordinere homofile prester som lever ut sin legning. Så uansett hvilken av kandidatene kirkeminister Valgerd Svarstad Haugland lander ned på, vil det ikke være en samlende kandidat i det bispedømmet han skal lede. Samtidig er Oslo det mest liberale bispedømmet i Norge med hensyn til statskirkemedlemmenes holdning til homofili.
Etter at både Oslo bispedømmeråd og bispekollegiet har avgitt sine innstillinger er løpet lagt for Ole Christian Kvarme som ny Oslo-biskop. Han har hele tiden vært KrF og Valgerd Svarstad Hauglands kandidat, og det har vært klart uttalt at KrF ikke tåler et nytt bispevalg-nederlag i regjeringen etter at partiet tapte den dramatiske kampvoteringen i Bondevik I-regjeringen da Gunnar Stålsett ble utnevnt til Oslo-biskop.
Men det bør være all grunn til å stille spørsmål ved valgprosedyren og det demokratiske grunnlaget for valget av biskoper i Den norske Kirke.
Så lenge vi har en statskirke i Norge, er valg av biskoper formelt sett et anliggende for regjeringen og ingen andre. Det er regjeringen som er Kirkens øverste leder. Derfor har vi også grunnlovsbestemmelsen om at minst halvparten av regjeringens medlemmene må være statskirkemedlemmer.
Så har man ved siden av statsforfatningsretten laget regler om hvem som skal få anledning til å gi regjeringen råd i slike spørsmål. Og Bondevik-regjeringen har kunngjort at de har abdisert i kirkelige spørsmål ved å overlate til Kirken selv å treffe slike avgjørelser, som blir sandpåstrødd i regjeringen.
Da bør man i hvert fall stille ekstra strenge krav til de demokratiske prosesser som leder fram til Kirkens avgjørelser. For hvem er «Kirken selv» i slike saker? Jo, et finurlig system av utvalgte meningsberettigede — dels indirekte valgt gjennom menighetsvalg med tre-fire prosents valgdeltakelse - og hvor det er uklart hvordan stemmer skal vektes. Og hvorfor skal bispekollegiet ha muligheter til å influere på hvem som blir nytt medlem av kollegiet? I politikken og ellers i samfunnet kalles dette oligarki, et udemokratisk fåmannsvelde som rekrutterer seg selv. Skal man overlate til det kirkelige demokrati å utpeke biskoper, hadde det ikke da vært mest i overensstemmelse med demokratiske prinsipper å la medlemmene av bispedømmets menigheter velge biskop ved direkte valg?