Foran landsmøtet denne helgen er det partiets ønske om rusbrusrestriksjoner og partileder Valgerd Svarstad Hauglands uttalelser til Aftenposten, hvor hun åpner for et brudd i regjeringssamarbeidet med Høyre etter valget i 2005, som blir profilert i mediene.Det signaliserer ikke nettopp dagsordensetting, optimisme og fremtidstro som regjeringspartner. Og ingen skal fortenke KrF i å ha fått utviklet tvisynet etter to år i regjeringssamarbeid med Høyre. På den ene siden utsettes partiet for stadige påkjenninger som partner med Høyre i en regjering som er i ferd med å gjennomføre de mest omfattende høyrereformer siden Willoch-regjeringen brøt kringkastingsmonopolet og introduserte det åpne samfunn. Derfor er det reformpolitikere som Erna Solberg og Victor D. Norman som profilerer regjeringen, mens KrF-statsrådene, inkludert statsminister Kjell Magne Bondevik, til dels agerer som om de administrerer et forretningsministerium. Fra den andre siden utsettes KrF for en kontinuerlig kurtise fra Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg som appellerer til partiets sosialpolitiske og solidariske sjel. Man trenger ikke være noen dypsindig politisk analytiker for å se overlappingen og sammenfallet mellom KrF og Ap's sosialpolitiske profil. Og mange av innleggene på landsmøtet i går gikk mot skattelettelse, konkurranseutsetting, skoleprivatisering og andre kjernesaker i regjeringserklæringen. Kristiansands varaordfører, Harald Sødal, uttrykte for eksempel sterk misnøye og uenighet med sin Høyre-ordfører om konkurranseutsetting. Men reaksjonene var mer formaninger enn kraftige protestrop fra grasrota.I gårsdagens landsmøtedebatt gav helseminister Dagfinn Høybråten et sterkt emosjonelt forsvar for partiets regjeringsdeltakelse, ved retorisk å spørre om noen trodde at Bondevik-regjeringens forslag til bioteknologilov ville blitt lagt fram av Ap, om Laila Dåvøys familiemelding med satsing på familie, ekteskap og samlivskurs ville ha blitt lagt fram av Karita Bekkemellem Orheim eller om Trond Giske ville lagt fram Valgerd Svarstad Hauglands storsatsing på trosopplæring og dåpsopplæring.Svarene gir seg selv, og dersom KrF mener disse seirene er verdt den prisen partiet betaler i form av velgerflukt og belastningen med å bli beskyldt for å rasere kommuneøkonomien og å la markedskreftene styre, er fortsatt regjeringsdeltakelse en velkalkulert risiko. At partiledelsen, i likhet med Dagfinn Høybråten, mener dette er «strategisk viktige områder — og kanskje viktigere enn skattepolitikk, konkurranseutsetting og energipolitikk» er en ærlig sak. Men dersom velgerne ikke deler ledelsens oppfatning av at KrFs «verdi»saker og -standpunkter er de riktige eller det viktigste i livet, har partiet et problem. Og dessverre for KrF bekrefter meningsmålingene at partiet har et problem. Det reiser spørsmålet om et «verdiparti» av KrFs støpning er dømt til å bli et seks-sju-prosents parti for spesielt interesserte i dagens norske partiflora.