Sammen med ni andre bostedsløse har han tilhold i rushuset i Wattnegata 16B. Der får de være fram til 1. mars, deretter blir beboerne flyttet til et ledig hus på Ime.Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Verken fra de belastede beboerne som flyttes mot sin vilje, eller deres vordende naboer på Ime. De ulike velforeningene i Mandal er ikke de eneste som protesterer høylytt mot å få belastede grupper i sitt nærmiljø. Lignende debatter foregår over hele landet hver gang et nytt hospits eller rushus skal lokaliseres. Men ett sted må også de bostedsløse bo. Langt de fleste i disse hardt belastede miljøene er avhengig av forbudte narkotiske stoffer, noe som også gjør dem til vanekriminelle. Dette argumentet veier tungt både for Ime og andre velforeninger. Det er imidlertid viktig å huske at også denne gruppen har rettigheter og må behandles med en viss verdighet. Det har vi dessverre ingen tradisjon for i Norge. Den siste tiden har vi imidlertid sett en svak utvikling i retning av at stadig flere fagmiljøer er villig til å betrakte de tyngste misbrukerne som klienter. Bare slik kan man nå disse gruppene med hjelp, det være seg brannvarslere i Wattnegata eller tilbud om avrusning på den beryktede «Plata» i Oslo. Det siste årets anarkistiske tilstander i det kommunale rushuset er i alle henseender en uakseptabel ansvarsfraskrivelse fra kommunens side. Som eier og utleier av huset er de forpliktet til å holde det i stand, noe de åpenbart har forsømt. De må også foreta jevnlig tilsynskontroll og ha en viss oversikt over hva som foregår, om ikke annet, så for å hindre at den kommunale boligen ender opp som en ren narkosentral for byen.Mandal er en liten by med et uforholdsmessig stort og spredt narkotikamiljø. Man fjerner ingen problemer ved å flytte de narkomane fra en bydel til en annen. Konstituert sosialsjef Eivind Vestøl har tidligere uttrykt bekymring over trafikken til det mye besøkte huset i Wattnegata. Det forstår vi godt. Verken politikere eller lokale byråkrater kan sitte med hendene i fanget og se på at ungdommer helt ned i 14-årsalderen oppsøker det tungt belastede miljøet. Dette er oppgaver Mandal kommune må ta på alvor, uavhengig av i hvilket nabolag deres klienter bor. I tillegg bør politikerne både i Mandal og andre kommuner gjøre noe aktivt i forhold til det økende narkotikaproblemet i landsdelen. Ungdom er en forsømt og beskåret post på de fleste kommunale budsjetter. Til tross for kunnskap om stor stofftilgang for alle ungdomsgrupper, gjøres det forsvinnende lite for å demme opp for utviklingen.Her har politikerne en jobb å gjøre. Ikke minst i Mandal. Hvis de venter lenger, risikerer byen at det er behov for adskillig flere «rushus» i fremtiden.