Hvis dette betyr at velgerne kan tilbys klarere alternativer enn hvordan det politiske landskap fremstår i dag, bør det ikke skremme noen.

Og TV2-sjef Kåre Valebrokk raljerte søndag i sin kommentarartikkel i Aftenposten over den politiske handlingslammelse som rir Stortinget for tiden. Motsetningen mellom hovedmotstanderne Arbeiderpartiet og regjeringspartiene måles i 0,08 prosent av bruttonasjonalproduktet etter budsjettforliket.

Og finansminister Per-Kristian Foss sier seg fornøyd med at stortingsflertallet har skamfert regjeringens skattereform.

Derfor bør velgerne ønske velkommen en «tøff» valgkamp dersom det betyr at de politiske motsetningene skjerpes og de ulike partigruppenes profiler rendyrkes. Med andre ord at velgerne tilbys klare regjeringsalternativer.

Det tjener en nederlagsdømt Bondevik-regjeringen til ære at den har klart å holde sammen i snart tre år. Selv om kompromissene etter hvert har tæret på lojaliteten til grasrota både i KrF og Høyre.

Men prisen for samholdet i en koalisjonsregjering er at politikken vannes ut. Og prisen for å være en mindretallsregjering er at det som er igjen av politisk profil, blir skamfert. Som skattereformen.

Derfor tror vi velgerne nå higer etter klare, styringsdyktige alternativer. Men problemet er at hovedskillet i norsk politikk går midt i Arbeiderpartiet. Det sier mye om tilstandene at det er nettopp Arbeiderpartiet, det største opposisjonspartiet, som har inngått budsjettforlik med den borgerlige Bondevik-regjeringen.

I de tunge sakene, som økonomisk politikk, sikkerhetspolitikk, modernisering av offentlig sektor og distriktspolitikken, har Arbeiderpartiet mer til felles med de tre regjeringspartiene enn med SV og Senterpartiet.

Skal det skapes et troverdig, styringsdyktig regjeringsalternativ til den sittende Bondevik-regjeringen, må det derfor fortæres noen politiske kameler, både i SV og Ap, av et format vi ikke har sett i norsk politikk siden Ap forlot sin revolusjonære linje på 1930-tallet.

Og vi tror den interne partidebatten rundt konstruksjonen av et slikt politisk byggverk vil bli råere og tøffere enn den tradisjonelle valgkampen. En forsmak på dette har SVs partisekretær allerede fått da han ble kvistet av partiets landsstyre etter å ha antydet at SV burde revurdere sitt syn på Nato.