11. september-kommisjonen har arbeidet med rapporten i nesten to år. Kommisjonen konkluderer med at sviktende fantasi, sviktende politikk, sviktende evner og sviktende ledelse hindret regjeringen i å avsløre terrorplanene. Samtidig heter det i rapporten at det er umulig å avgjøre i dag om angrepene kunne ha vært avverget hvis myndighetene hadde reagert annerledes.

Kritikken kommer på et svært uheldig tidspunkt for Bush, som sliter med sviktende oppslutning på meningsmålingene. At kommisjonen kontant avviser at det fantes en forbindelse mellom al-Qaida og Saddam Husseins regime i Irak, styrker heller ikke presidentens stilling. Bush har gang på gang gjentatt at det var nære bånd mellom regimet i Bagdad og Osama bin Laden.

Selv om kommisjonen fritar presidenten for personlig ansvar for terrorangrepet, og begrunner det som skjedde med konstitusjonell svikt, rammer rapporten likevel Bush. Ved seks forskjellige anledninger i forkant av 11. september var det klare indikasjoner på at et terrorangrep ville komme, uten at det ble iverksatt tiltak for å stoppe det. Men også Kongressen, og ikke minst etterretningsorganisasjonen CIA og det føderale politiet FBI får hard medfart for at ikke terrortrusselen ble tatt på alvor.

Bush-regjeringen forsøkte opprinnelig å hindre at det ble opprettet en granskningskommisjon, men måtte gi etter for politisk press. Bush har omtalt den ferske rapporten som solid, men vil ikke kommentere kritikken som rettes mot ham og hans regjering. Det er grunn til å tro at rapporten vil svekke Bush ytterligere, selv om apparatet rundt ham vil velte ansvaret over på etterretningsorganisasjonene for at terroristene ikke ble stoppet.

I etterpåklokskapens lys er det selvsagt mye lettere å se hva som sviktet og hvordan det burde ha blitt reagert. Men granskningskommisjonen retter også blikket fremover. Den foreslår å opprette et senter for bekjempelse av terrorisme. En nasjonal etterretningssjef skal lede virksomheten, og rapportere direkte til presidenten. Spørsmålet er hvor klokt dette er. Bekymringen er at det kan bli lagt altfor sterke politiske føringer i etterretningsarbeidet, slik det skjedde under opptakten til krigen i Irak, hvor det i ettertid har vist seg at informasjonen som ble skaffet til veie ikke holdt mål.