Av et statsbudsjett på over 500 milliarder kroner, betyr en flytting av to milliarder kroner mellom ulike inntekts— og sosialgrupper forskjellen mellom en akseptabel og en uakseptabel fordelingsprofil for Arbeiderpartiet.Det er konklusjonen etter at sentrumsregjeringen og Arbeiderpartiet kom fram til sitt budsjettforlik sist onsdag. Vi konstaterer at det som skal til for å gi budsjettet en omfordeling og sosial innretning etter Arbeiderpartiets krav, tilsvarer omtrent halvparten av utgiftene til kontantstøtten og under halvparten av hva Kjell Inge Røkke betalte for Aker RGI-aksjene.Det er dette fikenbladet Thorbjørn Jagland nå skjuler seg bak når han proklamerer at Bondevik-regjeringens budsjett har fått en sosial fordelingsprofil som gjør at Arbeiderpartiet plutselig kan samarbeide med sentrumspartiene. For et nytt trinn i toppskatten for dem som tjener over 700.000 kroner, fjerning av AMS-ordningen og en flikking på rederibeskatningen og delingsmodellen er med respekt å melde ingen økonomisk snuoperasjon for å ta rotta på Forskjells-Norge.Men selvsagt er det ikke det som har vært den primære hensikten. Budsjettforliket har vært en nødvendig pliktøvelse for å bringe Arbeiderpartiet ut av den bakevje partiet har befunnet seg i siden stortingsvalget og som endte med katastrofevalget i høst. Etter denne historiske nedturen har det vært påtrengende for Arbeiderpartiet å manøvrere seg i en posisjon hvor det igjen kan være med på å produsere politiske resultater.Og prisen var et budsjettforlik hvor man måtte svelge kontantstøtten, som har vært hovedårsaken til Arbeiderpartiets samarbeidsvegring de siste to årene - og et forhandlingsutspill hvor Thorbjørn Jagland la listen så lavt at det var nærmere et frieri enn en invitasjon til harde forhandlinger.Budsjettforliket sikrer i hvert fall regjeringen Bondevik forlenget levetid, trolig fram til stortingsvalget i 2001. Det er aldri noen fordel for et parti å gå til valg som et ansvarlig regjeringsparti. Ansvaret tynger og man må stå til rette for upopulære avgjørelser som en uansvarlig opposisjon kan dyrke i valgkampen. Derfor vil Arbeiderpartiet nøye vurdere det strategiske tidspunktet for når Bondevik-regjeringens tid er omme. I mellomtiden kan Thorbjørn Jagland vise velgerne sine at han har fått et par fingrer på regjeringsrattet og at han er i stand til å påvirke ferden.Men for velgerne må det være et tankekors at Thorbjørn Jagland nå er en entusiastisk samarbeidspartner med og støttespiller for partier som han for to år siden frivillig overlot regjeringsmakten til på grunn av deres uansvarlighet. Det forteller oss at to år i politikken kan oppleves som en evighet.