Det kan de i dag gjøre i trygg forvissning om at dagens norske medieeiere ikke blander seg inn i redaktørens avtalefestede rett til å redigere sin avis, radio— eller TV-stasjon.

Derfor er det med stor undring vi registrerer at kulturminister Trond Giske og den rød-grønne regjeringen nå gjør sitt til for at utenlandske medieimperier skal kunne få fotfeste på det innenlandske norske mediemarkedet - i mediemangfoldets navn.

Eierskapsgrensene for norsk medieeierskap har nå vært på spill fram og tilbake de siste fem årene. Det skaper en lite forutsigbar situasjon for de store medieaktørene i Norge.

Først foreslo kulturminister Ellen Horn i Jens Stoltenbergs første regjering å heve taket på eierskapsbegrensningen fra 33 prosent til 49 prosent av det totale daglige avisopplaget i Norge. Kulturminister Valgerd Svarstad Haugland foreslo en grense på 40 prosent, og fikk dette lovfestet i fjor.

Og nå vil Trond Giske endre eierskapsloven på nytt og sette grensen ned til 33 prosent igjen uten at det har skjedd noe i det norske medielandskapet som tilsier en lovendring siden hans partifelle, Ellen Horn, foreslo en eierskapsbegrensning på 49 prosent.

Snarere har det motsatte skjedd. Det norske aviseierskapet er i hovedsak delt mellom tre mediekonserner: Schibsted, Orkla og A-pressen. I løpet av høsten er Orkla Media kommet i spill. Orkla ser seg om etter nye eiere til sitt mediekonsern. Trond Giskes eierskapstak på 33 prosent gjør det umulig for Schibsted og A-pressen å overta Orkla Media. Det betyr at skal Orkla Media selges, må det skje til utenlandske eiere, mens Schibsted og A-pressen blir henvist til å utvikle sine medieengasjementer og sin mediekompetanse utenlands.

Dermed kan den rød-grønne regjeringen og Trond Giske inngå i norsk mediehistorie som den regjeringen som åpnet opp det norske aviseierskapet for utenlandske mediemoguler. Om det ikke blir den globale mediemogulen Murdoch, den italienske Berlusconi eller den tyske Bertelsmann, står andre utenlandske mediehus med andre oppfatninger av eiernes forhold til redaksjonell frihet enn den norske avistradisjonen klar til å kjøpe seg opp. Er det dette Trond Giske mener med økt mediemangfold?