Bare én ting er verre for politikere enn å jobbe i motvind. Det er å bli ignorert. Å jobbe fram det man tror er gode saker, å stå på tidlig og sent, men ikke en gang ble møtt med motstand, kun likegyldighet. Der er KrF nå. Hjertesakene fenger ikke. Og det er lenge siden de har gjort det. For KrFs krise har vart i mange år.
Oppsvinget partiet fikk da Kjell Magne Bondevik var statsminister skyldtes nok delvis kontantstøtten, som var en vinnersak. Men aller mest at Bondevik ved valget i 1997 plutselig fremsto som det eneste realistiske statsministeralternativet til Aps Thorbjørn Jagland, etter at sistnevnte krevde 36,9 prosents oppslutning for å fortsette. Høyre hadde stelt seg slik at mange av de som ønsket et skifte, stemte på KrFs leder.
Det gjorde rekordmange. Oppildnet av et valgresultat på 13,7 prosent og stortingsmandater i alle fylker, drømte KrFs ledelse om å overta plassen som det største ikke-sosialistiske partiet. Og utvide profilen til å bli et kristendemokratisk parti á la det tyske. Men allerede ved neste valg var den drømmen knust.
Og siden har stadig færre stemt på KrF. Partiet er mer enn halvert siden 1997. Etter et kommunevalgresultat i 2003 på 6,9 prosent, trodde man bunnen var nådd. En havarikommisjon ble nedsatt under ledelse av Oddvar Hodne fra Kristiansand. De snudde alle steiner, og ledelsen ble byttet ut.
KrF mister grepet om de kristne velgerne
Edvardsen ba om unnskyldning etter Ap-støtte
Inn kom Dagfinn Høybråten som lovet at KrF skulle framstå som et tydeligere verdiparti. "Vi skal være tydelige uten å være smale", lød hans strategi. Men tilbakegangen har bare fortsatt. Også under Hareides bredere profil. Gjennomsnittet av de siste målingene før stortingsvalget denne høsten viser 5,3 prosent.
Hva er forklaringen? Mange mener partiet oppfattes som for smalt og ikke favner nye velgere. Men KrFs problem stikker langt dypere. Det dramatiske for Hareide, Eriksen og Grøvan er at grunnfjellet svikter. Når seks av ti som kan kalles aktive kristne ikke stemmer KrF, viser det et parti som ikke lenger oppfattes som relevant hos de som burde vært partiets kjernevelgere.
Dette handler rett og slett om KrFs eksistens.
Er det så intet håp om at KrFs tid skal komme? Jo, i politikken er det alltid håp. Vindene kan snu. Men i dag er det åpenbart ingen i KrFs ledelse som ser hvordan det kan skje.