I 2011 gikk 16— og 17-åringene til stemmeurnene i 20 kommuner og i Longyearbyen. Forsøket vakte begrenset oppsikt, siden ingen av kommunene var Oslo. Men nå vil Oslo Arbeiderparti slippe 16-åringene til ved kommunevalget i 2015, og da har vi jo straks en sak av nasjonal betydning. Vi kan ikke lære så mye av forsøket i 2011 siden ingen storbyer deltok, skriver Dagsavisen. Påstanden svir nok litt i Stavanger, landets fjerde største by, hvor 61,5 prosent av 16- og 17-åringene stemte. Det var bare et drøyt prosentpoeng lavere enn for hele elektoratet.

SvenEgil_liw_001.jpg

Gjennomsnittlig var frammøtet blant de aller yngste i de 20 kommunene langt høyere enn snittet for førstegangsvelgere, altså 18— og 19-åringene, i resten av landet. De yngste var ikke sløvere, de var ivrigere.Men de er ikke modne nok, påstås det. De er ikke kommet langt nok i den intellektuelle utvikling til å kunne vurdere politiske argument og foreta rasjonelle valg med store konsekvenser for samfunnet. Ingen som har forsøkt å forklare en 16-åring sammenhengen mellom nattetimene på Facebook og de skuffende mattekarakterene på skolen, kan være uenig. De er mye rart, ungdommene, men modne er de ikke.

I neste uke skal jeg holde et foredrag om Alexander Kiellands ene år som redaktør av Stavanger Avis. Under forberedelsene kom jeg over en artikkel han skrev i 1889, nettopp på 9. mars. Den gang var det også noen som ville utvide stemmeretten. Arbeiderklassen – i hvert fall den mannlige delen – skulle få delta i valg. Motstanden var stor, ikke minst fra Høyre. Det heftet nemlig en alvorlig mangel med folk som ikke selv hadde kapital.

"Nei, det er sagen", skriver Kielland, "Arbeidernes store skarer, som benytter hver frihet til å samsnakke, lese og spekulere, de er ikke modne nok til å være med i styret – nei, de må ikke engang få lov til å løfte sin stemme for å velge seg talsmenn; - Fordi? - Fordi de er ikke modne". Kielland fnøs av alle som påsto at andre, for eksempel arbeidsgiverne, kunne tale arbeidernes sak; det var "den pure innbilning og lek med ord".

I går gikk tusener bak bannere som minnet om at det bare er 100 år siden kvinnene fikk stemmerett. Da forslaget ble fremmet for første gang, på 1880-tallet, bebreidet til og med Hagbart Berner, Dagbladets første redaktør og – ironisk nok – den første formann i Norsk Kvinnesaksforening, dem som ville "ta syvmilsstøvler på". Kvinnene var nemlig "ikke modne nok" for politisk stemmerett, skrev han.

Modenhetsargumentet har vært brukt ved alle senere utvidelser av stemmeretten – og alltid vist seg å være like ramlende tomt. Den foreløpige evalueringsrapporten fra Institutt for samfunnsforskning etter forsøket i 2011 viser at de yngste velgerne ikke stemmer særlig avvikende fra de eldre (i den grad det er et problem). Det er like store, om ikke større, forskjeller blant de nærmest overmodne velgerne i den andre enden av livsløpet.

Frykten for at ungdommen er så radikal, viste seg også å være ubegrunnet. De to sentrumspartiene SV og Høyre kom bedre ut enn gjennomsnittet ellers, fløypartiene Rødt og Frp gjorde det ikke. Den store taperen blant de yngste, var KrF. Kan det være derfor de er så standhaftige motstandere av å gi de unge stemmerett?

Det andre tunge argumentet mot utvidelsen, er at vi har harmonisert stemmerettsalder, valgbarhetsalder og myndighetsalder, og at det er en god ting. Den som kan stemme, bør også kunne velges, og den som kan velge kommunen eller landets styre, bør også kunne styre sitt eget liv. Men det er bare en historisk tilfeldighet at disse tre aldersgrensene nå er ensartet. Én eller flere av dem er alltid blitt flyttet før de andre. Slik er det i de fleste land, "old enough for killin’, but not for votin’" som Barry McGuire sang i "Eve of destruction". Lenge var det slik i Norge også, at verneplikten kom før stemmeretten, og ennå kan ikke den autonome, norske 18-åring kjøre motorsykkel eller kjøpe sprit.

Men 16-åringen kan straffes som en voksen, lovlig ha samleie med de konsekvenser slikt innimellom har, og må betale skatt. "No taxation without representation", sa opprørerne i Boston da de kastet den britiske teen på sjøen og startet den amerikanske revolusjon. Hvorfor skulle ikke norske 16-åringer si det samme: Vi vil bestemme hvordan våre skattepenger skal disponeres. Vi har egne interesser som ikke blir ivaretatt av de mange over 60 som stemmer for høyere pensjon og bredere veier. Frank Aarebrot har, klokt nok, påpekt at nettopp fordi de eldre er så mange, trenger vi flere unge velgere.

Vi var ikke de første til å gi kvinnene stemmerett, og vi er heller ikke de første som slipper til 16-åringene. Østerrike ga dem stemmerett også ved riksvalg i 2007, Argentina innfører ordningen i år, og Europarådets parlamentarikerforsamling – normalt ikke en revolusjonær gruppe – ber alle medlemsland vurdere å senke stemmerettsalderen til 16 år.

Så har vi selvfølgelig det vanligste argumentet i alle debatter: Utglidningen. Hvis 16-åringene kan stemme, hvorfor ikke 12-åringene? Har ikke niåringene behov for politisk representasjon? Hvor skal det i det hele tatt ende hvis vi først begynner å forandre på noe? Jeg vet ikke hvor lav stemmerettsalderen kan bli, men støtter meg til filosofen Hjallis, som da han ble spurt om hvor lave skøyterekordene kunne bli, svarte: "Dæm kan itj gå på null".