Selv om det er halvannet år igjen til neste stortingsvalg, er forspillet allerede i gang i flere partier. I uken som gikk satte vi fokus på Vest-Agder og situasjonen i Høyre og Kristelig Folkeparti, der det er mye usikkerhet om hvem som skal fylle på bak listetoppene Ansgar Gabrielsen og Jon Lillestun. I Arbeiderpartiet er det ikke nødvendig å lete opp noen maktkamp en gang, den foregår åpent med visshet om at Aud Blattmann trekker seg, og i forlengelsen av de stridigheter som har preget Vest-Agder Arbeiderparti de siste årene.Det er viktig å belyse det arbeidet og den posisjoneringen som nå foregår fordi det bestemmer hvem som vil vinne frem i nominasjonen i de ulike partiene og hvem som til syvende og sist vil representere oss på Stortinget. I motsetning til hva som er tilfelle i kommunepolitikken, har velgerne ingen mulighet til å påvirke personsammensetningen på listene når de dårlig besøkte nominasjonsmøtene har sagt sitt. Da er løpet kjørt. Desto viktigere blir det derfor å blottstille hvordan den uformelle og formelle utvelgelsen av kandidatene skjer.Med de utfordringer landsdelen står overfor i årene som kommer, er det viktig at det også kommer sterke navn på agderbenken. Slik status nå er, legger vi ikke skjul på at vi synes agderrepresentantene gjør for lite av seg. Jon Lilletun (KrF) er opptatt som statsråd, og i hans fravær er det Ansgar Gabrielsen (H) som er landsdelens sterke mann i nasjonalforsamlingen. De andre gjør skuffende lite av seg, med unntak da for Torbjørn Andersen (Frp) og Vidar Kleppe (Frp) som aldri forsømmer anledningen til å stille mer ufornuftige enn fornuftige spørsmål til statsrådene.Vi kan ikke ha det slik en periode til. Det er liten vits i å drive regional påvirking av nasjonale beslutningstakere dersom agderbenken ikke markerer seg som tung pådriver for Agders sak i sitt daglige virke. Tung pådriver blir man først når man besitter autoritet og posisjon i egen partigruppe, og det er det dessverre få av våre stortingsrepresentanter som gjør.Derfor synes vi det er trist at det i nominasjonsprosessen snakkes så mye om kjønn, alder og geografi. Når beslutninger skal fattes og de ulike landsdeler tilgodeses, er det ingen i storting og regjering som skjeler til om representantene kommer fra Vennesla eller Lista, fra Hægebostad eller Kristiansand. Det som betyr noe er om representantene hører til den lille kretsen av tingmenn og -kvinner som det må tas hensyn til.Slik vi har vist, er det slett ikke sikkert at Høyre og Kristelig Folkeparti setter sine sterkeste politiske kort opp på den strategiske annenplassen på partilistene. Det er synd, fordi det i praksis betyr at partiinterne hensyn avskjærer velgerne fra å kunne sende landsdelens beste politikere til Oslo. Vi skulle derfor ønske at partiene på dette punktet gikk i seg selv. Det er vel og bra med hensyn til kjønn, alder og lokalgeografi, men politikk er og blir spill om makt og innflytelse. Og da må man først og fremst ha det for øye, ikke minst i den viktige nominasjonsprosessen.