Den som har begge bena på jorden står først og fremst stille. Dette faktum kjennetegner VAS-legenes fortsatte vegring mot å få sjefer som selv ikke er leger. Tidligere var det særlig økonomenes innpass i direktørstillinger ved sykehusene som fikk det glatte lag av legestanden. Denne skansen er for lengst falt, og økonomenes posisjoner er også stort sett fordøyd av medisinerlauget. Nå er det sykepleiernes og de andre ikke-medisineres inntog i avdelingslederstillinger på sykehusene det kjempes mot.Legenes kronargument er at disse lederne er faglig ansvarlig for all den virksomheten de leder. Dermed skulle poenget være at pasientenes liv i ytterste instans vil være i fare når ledere uten den nødvendige medisinsk-faglige bakgrunn tar skarpe avgjørelser. Det er et argument som likevel ikke er særlig holdbart. For det første er alle lederbeslutninger som angår ressursdisponering kritiske for dem de angår, altså i siste instans pasientene. Det er således ikke holdbart å reservere resonnementet til bare å gjelde avdelingsledere, det burde også gjelde sykehusdirektører, fylkes— og stortingspolitikere.Dernest ligger det i ledelsens natur at den nettopp skal lytte til og nyttegjøre seg den fagkompetansen den får stilt til rådighet. Den avdelingsleder som fatter fatalt gale beslutninger må vekk fra stillingen sin enten vedkommende er lege, jordmor eller sykepleier. Så lenge de nye avdelingsledere får de råd de skal fra sine medarbeidere, er det derfor liten grunn til å bekymre seg for resultatet. Da er vi mer bekymret for de egenmektige leger som fatter beslutninger uten å rådføre seg mer andre fordi de i egne øyne er verdens- eller kretsmestere.Det er større problemer forbundet med autoritær og avsondret ledelse knyttet til bestemte profesjoners selvtilstrekkelighet enn til lyttende ledelse fra grupper av mennesker som innser at de ikke besitter noen total innsikt uansett hvor de befinner seg selv faglig. Vi tror i utgangspunktet ikke at en sykepleier eller en lege er en bedre leder fordi vedkommende er sykepleier eller lege, men vi tror at en leder er god i kraft av sin ledelseskompetanse mer enn i kraft av sin fagkompetanse.Det det hele koker ned til er etter vårt syn gamle oppfatninger og hierarki og status. Det er sårt for legene å bli strippet for gullstriper og -stjerner selv i en tid da lønnsoppgjørene har gått deres vei. All annen argumentasjon er så vikarierende at det grenser til det pinlige for oss som ser dette fra sidelinjen.Det beste som kunne skje var derfor om legene ga opp sin motstand mot en ny tids krav, og at de i stedet gjorde sitt beste for å få de nye ledelsesmodellene til å fungere så godt som mulig. Det vil alltid være noen blant oss som mener at alt var bedre under krigen. Det må de få mene, men de bør få mene det i fred.