I så måte er dette neppe noe glansnummer å ta med seg inn i valgkampen i forhold til partiets tradisjonelle velgergrupper. Vi har tidligere gitt uttrykk for at sykehusreformen er en overmoden reform som vil gjøre slutt på uverdige ansvarsfraskrivelse og teigdeling som har preget norsk sykehusvesen med 19 ulike fylkeskommuner som eiere. Ved statlig eierskap vil de samlede sykehusressursene i landet kunne ses under ett og vi vil unngå at det bygges komplette sentralsykehus med få mils mellomrom fordi det tilfeldigvis ligger en fylkesgrense imellom.I tillegg til at staten overtar ansvaret for sykehusene vil sykehusene få status som egne helseforetak og egne rettssubjekter. Det blir slutt på at sykehusene er kasteballer i et fylkespolitisk spill, og sykehusledelsen får frihet fra politisk innblanding i den daglige driften.Sykehusene skal formelt eies av fem regionale helseforetak som har ansvaret for sykehustjenestene i hver sin helseregion. De regionale helseforetakene skal ha en bestiller-rolle, mens sykehusene skal ha en utfører-rolle.Og kampen om lokaliseringen av de fem nye regionale sykehusadministrasjonene er allerede i gang. Ifølge Aftenposten er storbyene i Helseregion Vest og Øst i ferd med å posisjonere seg som sete for den regionale administrasjonen, som er anslått å telle 15-20 personer.Vi stiller spørsmål ved hva slags forberedelser det er som foregår fra Agder-fylkenes side i dette maktspillet om lokalisering. Det har vært foruroligende taust her i sør når det gjelder krav om å få den nye sykehusadministrasjonen for Helseregion Sør lokalisert til Agder-fylkene. Vi hadde nær sagt sedvanlig taust. Er det slik at Agder-fylkene igjen er kommet bakpå og blir spilt ut over sidelinjen av mer aggressive aktører i Telemark, Vestfold og Buskerud, som er de tre andre fylkene i Helseregion Sør?Eller ender også denne lokaliseringssaken opp som en slags selvoppfyllende profeti i tråd med Agderforsknings rapport over statens forfordeling av Agder-fylkene når det gjelder penger og arbeidsplasser?En lokalisering av et regionalt forvaltningsorgan med 15-20 arbeidsplasser har selvsagt en mer symbolsk enn en arbeidsmarkedsmessig betydning. Men når fraværet både av arbeidsplasser og symboler etter hvert summerer seg opp til et mønster, sier det noe om landsdelens politiske tafatthet.