Mjøs-utvalget, som har lagt grunnlaget for de reformene som nå er vedtatt av Stortinget, kom med det banebrytende forslag om at høyskoler skulle kunne kvalifisere seg til å oppnå universitetsstatus. Dermed brøt man med et årelangt utdanningspolitisk prinsipp i Norge, heftig målbåret av tidligere undervisningsminister Gudmund Hernes, om at Norge for evig og alltid skulle ha fire universiteter. For et universitet skulle per definisjon være vidt i bredde og dypt i dybde og i prinsippet romme alt fra atomfysikk til urdu.Men Mjøs-utvalget la inn en kvalitetssikring. De stilte krav om at høyskoler som skulle oppgraderes til universiteter måtte ha minst fire doktorgradsstudier og at oppgraderingen skjedde ved godkjenning i et faglig godkjenningsorgan.Muligens ansporet av en sosialdemokratiske raptus og en misforstått egalitær velvilje valgte statsråd Trond Giske å senke terskelen for oppgradering til bare å omfatte ett doktorgradsstudium. Det ville selvsagt ha vært bekvemt for HiA, som over natten kunne ha smykket seg med universitetsbetegnelsen. Men det ville også ha devaluert universitetsbegrepet og plassert HiA på et utpreget B-lag, som hverken høyskolen eller landsdelen ville være tjent med.Stortingsflertallet valgte å følge Mjøs-utvalgets strengere krav, et forslag som også er blitt støttet av rektorene ved HiA og Høgskolen i Stavanger — de to høyskolene som i dag er nærmest til å fylle disse kriteriene.Vi deler derfor ikke Aud Blattmann og Gunnar Halvorsens bekymringer over at dette kan føre til at universitetet på Sørlandet blir skjøvet ut i det blå. Det viktigste som skjedde i Stortinget på tirsdag var at man åpnet opp for at HiA og andre høyskoler kan bli universiteter når visse faglige krav er innfridd. Da har HiA fått noe å strekke seg etter og konkrete mål å arbeide mot. Og når målene er nådd, er det i forvissning om at Sørlandet ikke har fått et universitet på billigsalg. Med vårt kjennskap til det norske høyskolesystemet og HiAs faglige nivå, er vi ikke i tvil om at universitetet er innen rekkevidde i løpet av fire-fem år.Men det stiller også krav til høyskolens egne prioriteringer, hvor man nå må konsentrere seg om å bygge opp om de fagmiljøene som ligger nærmest til å få tildelt doktorgradskompetanse. Her ligger det latente, interne konflikter som høyskolens ledelse må evne å skjære gjennom. Ressursene kan ikke lenger klattes ut til halv- og helårs-«eininger» for de innvidde, men må målrettes mot de fagområder som raskt kan tilfredsstille kravene til universitetskompetanse.